Bokinfo
Tittel: Fotograf Knud Knudsen. Veien, reisen og landskapet.
Forfatter: Torild Gjesvik
Pax forlag, 268 sider, innb., 18x25 cm.
Vestlendingen Knud Knudsen (1832-1915) bør kunne kalles Norges første store fotopioner. Han kommer riktignok litt senere enn dansken Marcus Selmer og er om lag samtidig med svenske Axel Lindahl. Men både i type motiver og i volum er Knudsen i en klasse for seg, en generasjon før den neste store fotografen på dette området, Anders Beer Wilse.
Knudsen hadde i sitt liv litt av en teknologisk reise. Han vokste opp med Daguerrotypier, han benyttet som fotograf i flere år våtplateteknologien, hadde en lang periode med tørrplater, og avsluttet med nitratfilm. Langt viktigere er imidlertid hans reise, i bokstavelig og åndelig forstand, gjennom samfunnsutviklingen i Norge. Det gjelder ikke minst utbyggingen av veinettet i landet. Det er nettopp i denne settingen at kunsthistoriker, med en doktorgrad i veier i norsk 1800-tallskunst, Torild Gjelsvik, tar oss i sin bok «Fotograf Knud Knudsen – Veien, reisen og landskapet».
Mer spisset
På side 24 kommer en slags programerklæring for boka: Boken har ikke som ambisjon å favne hele Knudsens liv og verk. Formålet er mer spisset: Jeg ønsker å tilby ulike innganger til tematikken vei, reise, landskap. For å gjøre dette prøver jeg ut og kombinerer perspektiver fra ulike fagtradisjoner: kunst- og kulturhistorie, fotohistorie, samferdselshistorie og landskapsteori. Boken er derfor organisert tematisk og følger ikke Knud Knudsens liv og virke i kronologisk rekkefølge. Unntaket er det første kapitlet og etterordet, som er tenkt som en biografisk ramme om de øvrige kapitlene.
Hvis du vil starte med det store bildet, kan det være lurt å lese en tidligere artikkel om fotograf Knud Knudsen på dette nettstedet: http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=48473
Landskapsfotograf
Knud Knudsen etablerte seg som fotograf i Bergen i 1864, og var blant de første som spesialiserte seg på landskapsfotografier. Han utforsket landet på kryss og tvers, og bygget opp en suksessrik fotoforretning med salg av bilder, blant annet til turistene som kom til Norge i stadig økende antall, takket være bedrede kommunikasjoner.
Men Knudsen tok ikke bare bilder av landskapene. Forfatteren er tydelig på at Knudsen også var dypt fascinert av veiene han reiste på. I denne boken følger vi ham på de mange nye veiene som ble bygd i andre halvdel av 1800-tallet, og som omformet det norske landskapet.
Etter introen i boka, starter «reisen» rundt om i landet, ofte ved hjelp av reiseguider, der forfatteren har gjort det spennende ved å følge de nye, åpnede reisemulighetene og sammenholde disse med numrene i hans salgskatalog. Det må ha vært en interessant «detektiv-leting». Vi er også en liten tur innom hans oppvekst og familiære bakgrunn, etter hvert også hans store interesse for fruktdyrking. Disse små og større detaljene i historien er interessante for å sette sammen et bilde av denne spesielle personen.
Dette er i sum interessant lesing for den som vil gå i dybden på Knudsen – og som på kjøpet vil få med seg et solid stykke norsk samferdselshistorie.
Jeg leste boka med stor interesse. Likevel sitter jeg tilbake med noen spørsmål, som kunne vært reist i boka.
Fascinasjon
Jeg sitter med en liten fornemmelse av at «man finner det man leter etter»: Leter man etter fasinasjon for nye veier, så finner man veibilder i hopetall – uten at det dermed er gitt hvorfor han tok disse bildene.
Om bildene etter Knudsen er mange, så er korrespondansen etter Knudsen relativt sparsom og forretningsorientert. Jeg kan ikke se ikke at det i boka er tekst som godtgjør hypotesen om hans dype fascinasjon for de nye veiene som kom.
Jeg er fotograf, og i min ikke-faglige og åpne tilnærming, ville jeg satt pris på å få vurdert det praktiske aspektet ved å være utearbeidende fotograf i siste halvdel av 1880-tallet.
Tungt utstyr
Når man reiser rundt med hest og vogn, lastet med mange kilo fotoutstyr, der på toppen av alt det fotografiske materialet i våtplatetiden måtte tilberedes i eget lystett telt, og fremkalles mens glassnegativet ennå var vått, så ville jeg også – med skam å melde – valgt den enkle løsningen med å sette opp fotostativet på veien rett ved siden av vogna jeg kom med.
Selv da tiden for våtplater var over, ville jeg i hovedsak valgt samme løsning. Når glassplatenegativene var 15x20 cm, stundom 20x30 cm, forstår alle fotografer av i dag hva dette innebar av tungt utstyr.
Et sted i boka nevnes veien som et kompositorisk grep. Selvsagt var det et bevisst valg å få linjer inn i landskapet, og stundom å plassere en skysskar med vogn og hest i bildet, for med det å både skape linjer og gi en målestokk i bildet.
"Innbitt forretningsmann"
Knudsen solgte sine fantastiske bilder til turistene som i stadig større antall kom til de Vestlandske fjorder, fosser og landskaper, og da var det heller ikke urimelig at turistene ønsket bilder av der de faktisk hadde vært og kjørt. Veibygging er eksempelvis fraværende i Knudsens samlinger.
Knudsen var en erfaren forretningsmann, ja til og med «en innbitt forretningsmann», som etter års erfaring visste hvilke bilder turistene ønsket, og som i tillegg var påpasselig med å ivareta sine forretningsinteresser.
Var det altså Knudsens praktiske, økonomiske og fotograftekniske vurderinger som lå til grunn, når han satte opp stativet, monterte sitt tunge kamera på toppen og eksponerte sine bilder – og ikke i første rekke hans fascinasjon for veiene som erobret det norske landskapet i denne tidsperioden.
Det hadde vært fint å fått reist en slik problemstilling i boka. Og så, eventuelt, fått den diskutert, dissekert og terminert.
Boka «Fotograf Knud Knudsen – Veien, reisen og landskapet» er en rikt illustrert fortelling om Knud Knudsens fotografiske reise, en reise som også er sammenvevd med Norges modernisering.
