Kåre Kivijärvi: Melankoliens stormester i sort-hvitt

Bildet er hardt kopiert, det er kanskje tatt sent på dagen i lavt lys, og jeg tror det må være om høsten, for på fjelltoppene over det karrige lynglandskapet ligger senhøstens begynnende melisdryss. Og der midt i alt det mørke, knudrete, golde, ligger et bittelite hus og lyser i hvitt. To små vinduer er vendt mot det jeg tror er sør, mot fotografens objektiv, og så lenge jeg kan huske å ha sett dette bildet på veggen, har jeg alltid lurt på: Hva var egentlig historien bak det huset? Var det dit han var på vei, mannen med det mørke blikket, da han tok dette bildet? Eller var det bare et glimt underveis han tilfeldigvis fanget?

Bildet tilhører min onkel, han som i sin tid introduserte meg for det gyldne snitt og lukker og blender. Jeg var ni år og han var ivrig amatørfotograf med selvbygget mørkerom. Med jobb for Televerket og stasjonert i Hammerfest i flere år, var det kanskje ikke så rart at han fikk et av Kivijärvis vandringsbilder fra nettopp Hammerfest i hus. Som Kivijärvi var han og er han en fjellets vandrer. Amatørentusiasmen svant med årene. Vandringen over viddene fortsatte. Og der på veggen hans henger Kåre Kivijärvi og er en eneste lang, stille og rik oppsummering av nettopp dette: Av vandringen steg for steg over tuer og myr og dvergbjørk og stein gjennom år og årstider, og betrakterens blikk, og sporene det skal sette, det som blir sett.

I 1991 var landejordsvandringen over for den kvenske fotografen Kåre Kivijärvi. Hans kompaniskap med kameraet opphørte allerede i 1971. Den aktive tiden som fotograferende var altså kort, men intens mens det sto på. Til tross for flere tusen eksponeringer, satte Kivijärvi likevel en slags netto sluttstrek på sitt liv som fotograf med å velge ut rundt førti bilder som han mente var gode nok til å representere hans ettermæle. Og kanskje er dette endelige utvalget like brutalt som det er talende for Kivijärvis forhold til sitt liv som fotograf, journalist og kunstner, og til sine fotografier.

Boken om Kåre Kivijärvi og hans fotografier fra 1956-1991 er en vakker og imponerende reise gjennom et liv, hvor Kivijärvis kompromissløshet i forhold til egne arbeider var en plog med kraftige skjær som skulle løfte mark både hjemme og internasjonalt. Med utgangspunkt som fotojournalist, drev Kivijärvi sine reportasjer langt inn i det etnografiske grensesnittet. Han gikk dypt inn i den tematikken og kulturen han beskrev. Samtidig som han hadde store bildereportasjer på trykk, valgte han ut enkeltarbeider fra reportasjene som fikk et eget liv som frittstående kunstverk. I dette frittstående utvalget la Kivijärvi inn de harde kontrastene som forsterker den eksplisitte, rendyrkede grafiske formen i bildene. Stilen ble assosiert til retningen som innen billedkunsten refereres til som estetisk nyrealisme. Nyansene forsvinner i det sterkt reduserte toneomfanget, og det som står tilbake er det grunnleggende, fortettede og abstraherte formuttrykket.

Kåre Kivijärvi var en pionér for sin tid. Boken gir oss et dypt, spennende og nyansert portrett av en myteomspunnet, uredd mann, hvis livsverk banet vei for anerkjennelsen av fotografiet som kunstform i Norge. I dag regnes Kivijärvis arbeider blant de viktigste fra norsk etterkrigstid. Boken gir oss en mulighet til å forstå hvordan og hvorfor det ble slik. Den presenterer alle bildene som Kivijärvi selv definerte som selvstendige kunstverk, med detaljerte referanser til samtlige verk.

Vi får også se negativer som viser hvordan Kivijärvi endte opp med sine endelige motiver. I motsetning til det mange tror, viser det seg at mannen som gjerne beskrev seg selv som en streng formpuritanist som ikke under noen omstendighet ville beskjære bilder, faktisk gjorde nettopp dét ved flere tilfeller. Det tydeliggjør Kivijärvi som en tidlig og strategisk iscenesetter av sitt eget kunstnerimage. Det gjør også at nysgjerrigheten i forhold til de bevisste utsnittsvalgene han gjorde, forsterkes. Han visste nøyaktig hva han var på jakt etter. Hva var det han til sist etterlot oss å se? Samtidig kaster eksponeringen av gamle negativer og tekster nytt lys over mytene knyttet til denne kvenske mørkheten. Det blir åpenbart at Kivijärvi visste hva han gjorde, både i forhold til sine kritikere der ute i lyset og over sine kjemiske kar i mørket.

Den nordnorske filmskaperen Knut Erik Jensen har tidligere beskrevet Kivijärvi som en representant for den arktiske, fandenivoldske melankoli. Og det er sant, at det er mye av dette i både liv og laget, hos Kivijärvi. Det er ingen tvil om at de løftet frem og kastet nytt lys over stereotypier knyttet til den nordnorske identiteten – Kivijärvis bristepunktsdratte kontraster rammet inn melankolien, romantikken og nostalgien i en realistisk og usentimental ånd. Etter å ha hatt denne mektige boken tett i fanget en tid, og også sett utstillingen på Nasjonalbiblioteket, er Kivijärvis portretter ofte like globale, som de er lokale og nasjonale. Underteksten i bildene handler om nærhet og ømhet, om avstand og isolasjon. Bak den lokale konteksten er den universelle nerven tydelig. Mennesker forblir mennesker og vedvarer å angå oss som medmennesker. Også i Kivijärvis udødelige blikk.

Forlaget Press har gitt boken og den mangeårige innsatsen ved redaktør og kurator Kristin Aasbø en velfortjent og fullendt kvalitetsproduksjon. Boken er god å ta i, vakker å bla i, og best av alt: den er en rik og presis formidler av kunnskap om Kåre Kivijärvis liv og arbeider. Dette er en sterk kjærlighetserklæring til melankoliens stormester, - en av våre mest betydningsfulle fotokunstnere. Mannen som med sitt skarpe blikk fanget de ømmeste nyanser i de sterkeste kontraster.

Boken om Kåre Kivijärvi ble lansert i forbindelse med den pågående utstillingen på Nasjonalbiblioteket (tidligere omtalt her). Utstillingen på Nasjonalbiblioteket står til 16. april og inngang er gratis. Boken er tilgjengelig i butikk og på nett.