Det kunne ha vært deg i et annet liv

Fordi asylsøkertematikken er mer aktuell enn på lenge i Norge, og fordi denne boken etter min mening har fått alt for liten oppmerksomhet, har jeg valgt å se litt nærmere på fotoboken "Asylsøker", snaue to år etter at den ble utgitt.
Boken ”Asylsøker” så dagens lys i 2009 i forbindelse med 25årsmarkeringen til Norsk Organisasjon For Asylsøkere – NOAS.
Gjennom åtte fotografers ulike blikk og de pulssterke tekstene til journalist og forfatter Bjørn Gabrielsen, gir boken oss et dagsferskt, mangesidig og nyansert portrett av asylsøkeres situasjon i Norge.

I utgangspunktet er en fotobok langt fra en sikker kassasuksess i norsk sammenheng – til det er landet for lite og potensielle kjøpere for få. Når denne boken ganske sikkert ikke har omsatt i antall eksemplarer som tilsvarer produksjonsutgiftene, gjør det at vi har desto større grunn til å verdsette stiftelsen Fritt Ord som (i tillegg til den mer ukjente stiftelsen Ship-Ring og NOAS selv) har bidratt til finansieringen av utgivelsen. Fotoredaktør Laara Matsen har sammen med fotografene og tekstforfatteren lykkes med å forme en fin, engasjert og balansert helhet.

Noen av våre mest renommerte fotojournalister som Espen Rasmussen, Marcus Bleasdale og Joans Bendiksen leverer stjernebidrag til boken, og viser at det ikke er avstand tilbakelagt i kilometer fra egen bostedsadresse som avgjør hvorvidt de evner å ta bilder som kryper under huden på en. Rune Johansen representerer med sitt etter hvert så velkjente, stilistiske mellomformat en annen fotografiske sjanger, som også uten tvil er med på å sette stjernen i tretoppen i denne sammenhengen. I tillegg til disse fire internasjonale skarpskytterne, bidrar også Sigurd Fandango, Ellen Lande Gosner og Hilde Lillejord.

Siden Fandango nå er nevnt, skal jeg fortsette med hans portrett av Akerselva, som gir meg det skarpeste, mest sviende og kraftfulle visuelle møte jeg har hatt med dette historiske landemerket. Det er ikke få fotografer som har eksponert somaliske doplangere og elvens sosiale elendighetsfortelling inn i evigheten. Fandango gjør noe jeg ikke har sett noen andre gjøre i forhold til denne arenaen: Med fingerspissfølt teknisk briljans fører han oss inn i filmatiske, poetiske sekvenser som skildrer universet langs elva med betrakterens blikk fra avstand. Likefullt etablerer han en nærhet til menneskene vi ser og det som foregår langs elvebredden, på gangveier og i duskmørke.

Det er så fint, så fint gjort av Fandango, og fortellingen er samtidig så brutal. Bildenes poesi blir en fenderforsterker som løfter frem skjebnens råskap. Vi slipper makrolinse på heroin som bytter hender og krøllete seddelstafett. Men de skrukkete skjebnene som står i tvekrok langs denne strømmen av uforutsigbar fremtid brenner seg fast. Selv om Sigurd Fandangos bilder slett ikke er de eneste som veier i denne boken, er de i seg selv verdt hele prosjektet. Å unngå de sosialpornografiske klisjéene er godt gjort i et slikt stykke arbeid. Fandango fokuserer med originalitet og kvalitet. Hans bidrag burde ha vært pensum på politihøyskolen, løftet frem på Stortingets talerstol og blåst opp som poesi underveis hos Oslo Sporveier.

Espen Rasmussen gir oss intimiteten i sårbarheten når han går tett på asylsøkerne på Nesna, i sort-hvitt. Vi kan kjenne lukten av mørketid, svette, hud, hormoner, vennskap, håp og håpløshet. Ensomheten i den lange ryggen som ligger alene i sengen nattestid, på et rom som ikke skal få å by på mer enn en midlertidig adresse for så mange, er til å ta og føle på. Det er nært og det er sårt, det er trist, og det er sterkt.

Jonas Bendiksen forteller en annen viktig og kanskje sjeldnere hørt historie. Selv visste jeg ikke at Svalbard er et slags smutthull i forhold til norsk asyllovgivning. Portettet av den sosiale entrepenøren Kazem blant isbjørner er et antropologisk studium verdt, og det er gjort med fine nyanser i miljøskildringen. Teksten løfter også frem et viktig perspektiv: Kazem sitt mål er å få leve sitt liv og klare seg selv, leve som en fullverdig, legal borger. Han drømmer om å bli sett med anerkjennelse for å være et bidrag i det norske samfunnet, slippe å bli dømt som en stigmatisert belastning. Vil han en dag oppleve dette?

Marcus Bleasdale gir oss klangen av ukjente blikk. Med det krevende kvadratformatet, som har fått sin renessanse innen det subjektive portrettet i kunstfotoverden, klarer Bleasdale å eksponere seg gjennom lydmuren av fremmedhet til fotografen som så veldig fort og altfor ofte lammer denne typen portretter. Vi får en nær og tett på fortelling, hvor Bleasdale briljerer med lag av lys i bildene sine.

I det samme kvadratformatet hvor Bleasdale skaper en nærmest suggererende stemning i sine portretter, leverer Ellen Lande Gosner det jeg mener er bokens helt klart svakeste bidrag. Ideen om å dvele ved asylsøkernes bagasje både konkret og i overført betydning er god, men svikter i gjennomføringen, mest på grunn av svak teknisk utførelse. Det er flatt og statisk, og blir derfor kjedelig. Portrettene mangler kontakt, nærhet og kraft. Kunstige poseringer, hvor kameraet kommer påtrengende i veien for et møte med menneskene på bildene, gjør at dette ikke blir hva det kunne ha vært. Jeg ville også så gjerne ha sett selve bagasjen! Å få et blikk inn i hva de ulike personene bærer i sine bager, å få se hva kofferter, vesker og ryggsekk skjuler, kunne ha gjort dette til originale og spennende portretter. Med godvilje kan jeg tolke den statiske livløsheten og distansen som et symbol på hvordan tilværelsen kan fortone seg for asylsøkere. En slik godvilje uttrykker likevel først og fremst sympati for ideen, og kan ikke kompensere for en svak gjennomføring. Det er synd, for ideen er god.

Hilde Lillejord har laget en kondensert reportasje fra et kirkeasyl. Det er fint, nært og med overraskende kamerablikk og gode, varierte utsnitt som spiller fint på lag. Bildene hennes får meg til å tenke på den spesielle lukten av sengetøy som ligger over stua en helgemorgen når gjester har sovet over på sofaen. Når denne sengetøyslukten i stua blir hverdagen, hvor du selv er gjest på lån i ditt eget liv, blir dette plutselig noe helt annet. Her er det kontakt med menneskene, - vi får være med inn i tannpuss, tårer og ventetid, frustrasjon over norsk byråkrati og fortvilelse over utmattende uvisshet. Men vi får også humor, familiefellesskap og varme.

Knut Egil Wang har gått inn og sett tenåringsjenta Jawana i Førde. Med fotografens karakteristiske, tilstedeværende og samtidig humoristiske skråblikk, er det like mye sårhet og agg som det er ømhet og spontan latter i disse bildene. At Wang har fått innpass i tenåringsjentas univers, sier noe både om evnen til å etablere kontakt og samtidig formidle nerven i fortellingen med et blikk sett utenfra.

Rune Johansen gjør denne gangen det han har gjort mange ganger før, men nå på helt andre premisser: Han sikter inn under huden på et hjemmemiljø som han tidligere har skildret i kraft av sin trygge kjentmannsrolle. Han går fortsatt inn i sitt eget nærmiljø, men denne gangen som en utenforstående. Like fullt etablerer han kontakt. Johansen liker å møte folk, og det særpregede, varme blikket han har med seg i disse møtene, speiles i bildene. Johansen bidrar også med sine egne tekster, som gjør at hans fortellerstemme blir enda tydeligere. Det tilfører en ekstra dimensjon når han deler sine egne refleksjoner om selve oppgaven med å skulle portrettere asylsøkere, og hvordan han opplever dette.

Den som tar på seg å fortelle historien om den andre, enten det er gjennom bilder eller bokstaver, legger et stort ansvar på seg selv. Ikke minst når det handler om en så stigmatisert og samtidig sårbar gruppe som aylsøkere. Politisk retorikk har alt å vinne på å fremstille enhver som kommer hit til landet, som en av mange i samme gruppe, og underforstått er de late kjeltringer og skruppelløse lykkejegere, alle som en. Denne boken kommer med en viktig motstemme til den ensidige stereotypien. Ja visst er det isolasjon, depresjon og håpløshet. Ja visst er det sikkert også noen dovne og noen kyniske. Men det er først og fremst menneskelige kvaliteter og ressurser; - mot, innsikt, håp, levekraft.

Denne menneskeligheten er det så viktig å synliggjøre. Derfor er også boken "Asylsøker" så viktig. Fordi vi i Øverlandsk ånd aldri må tillate oss å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. I 2014 når Norge feirer sitt grunnlovsjubileum, markerer NOAS samtidig sine 30 år i vårt lille land. De to parallelle milepælene for norsk samfunnshistorie bør være en opplagt anledning til å ta den viktige idéen bak boken ”Asylsøker” videre, og la den vokse seg mye større. Et multimedialt format som kan nå ut til mange flere, er en nærliggende tanke å tenke for en fremtidig videreføring av ideen.

Nylig opplevde jeg artisten Sting synge om respekten for medmennesker foran et lydhørt publikum, i et land med dype tradisjoner for diskriminering av minoriteter: "Don´t judge me. You could be me in another life, in another set of circumstances". Jeg synes hans tekst har en fin overføringsverdi i denne sammenhengen. Boken "Asylsøker" handler om mennesker som lever i håpets uutholdelige, uvisse randsone i påvente av å bli anerkjente som likeverdige, lovlige individer. I denne sonen kan vi alle være et medmenneske som bidrar. Rollen som medmenneske i forhold til andre handler om å kunne å se. Boken "Asylsøker" er et viktig bidrag til nettopp dét.

 -
Espen Rasmussen - Fra boken
Fra boken "Asylsøker"
Espen Rasmussen
Ellen Lande Gosner -
Ellen Lande Gosner
Fra boken "Asylsøker".
Rune Johansen. -
"Lillesøster".
Rune Johansen.
Fra boken "Asylsøker.
Sigurd Fandango. - Fra boken
Fra boken
Sigurd Fandango.

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu