Fotomuseum for framtiden
Å drive et museum handler om å bygge en bro mellom fortiden og framtiden. Mennesker i dag skal oppleve noe historisk, og historien skal settes inn i en sammenheng, slik at den blir levende. Historien er ikke en fiksert fortid, den forandrer seg med fortelleren.
Dette tydeliggjøres i disse dager i museer verden over. De endrer sine samlingspresentasjoner fra tradisjonelle presentasjoner av etablerte sannheter til kritiske utforskninger av kunstneriske og sosiale verdier.
Sune Nordgren – Nasjonalmuseets første direktør fra 2003 til 2006 – hadde i Dagens Næringsliv den 16. august en artikkel der han forteller om noen av disse nyvinningene. Nordgren stod selv bak et forsøk på å utfordre den norske selvforståelsen da han skapte en ny basisutstilling på Nasjonalgalleriet i 2005. Dessverre fikk han ikke den støtten han fortjente, og de kulturkonservative kreftene fikk dominere debatten i hovedstadspressen i månedsvis. Til slutt forlot Sune Nordgren Norge; et stort tap for norsk kulturliv.
Jeg har stor beundring for Leif Preus. Han samlet i perioden 1970 til 1995 noen av de mest betydelige fotografiene fra fotografiets historie. Han samlet også litteratur og fotografisk utstyr. Denne komplekse samlingen dannet ved et statlig oppkjøp grunnlaget for det nasjonale museet for fotografi som i 1995 fikk navnet Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum.
Men Leif Preus er også en kulturkonservativ museumsvokter på linje med Nasjonalmuseets kritikere. Det er ironisk at han relanserer sin kritikk mot meg og mot Preus museum i Gjengangeren og på foto.no den 16. august, samme dag som Sune Nordgren beskriver sine ideer i Dagens Næringsliv. Dermed tydeliggjøres posisjonene i denne debatten. Og Leif Preus fortsetter sin kamp mot det museet som bærer hans navn, på tredje året.
Leif Preus liker ikke at verden har forandret seg og at det kommer nye generasjoner med nye ideer. Han aksepterer ikke at det som nå heter Preus museum er et nasjonalt museum for fotografi som, med utgangspunkt i samlingene, skal presentere ulike versjoner av fotohistorien. I stedet kunne han tenke seg at hans personlige versjon av fotohistorien skulle presenteres i museet, selv om han vitterlig gikk av som direktør i 1997. Han påberoper seg sågar å vite hva som er «ethvert fotomuseums viktigste attraksjon» og hvordan «alle fotomuseer i verden» er bygget opp. Dessverre besitter selv ikke Leif Preus en slik komplett og endegyldig kunnskap. Disse fotomuseene er så ulike som deg og meg. Slik er det og slik bør det også være.
Leif Preus er imot demonteringen av arkitekt Sverre Fehns basisutstilling. Det stemmer at det var uenighet om dette internt på museet. Jeg ser denne uenigheten som helt normal, og alle fikk komme til orde i en omfattende prosess der styret til slutt fattet avgjørelsen om å demontere utstillingen for en begrenset periode. Begrunnelsen for å gjøre dette er kanskje mindre kjent: Fehns utstilling viste fram gjenstander fra den tekniske samlingen som estetiske objekter i tunge vitriner, isolert fra de fotografiene de har bidratt til å frambringe. Dette var en «låst» presentasjon som stod i motsetning til den utforskende holdningen museet ønsket å formidle. Et museum må faktisk ha mulighet til å endre sine presentasjoner. Jeg mener fortsatt det var en riktig å endre basisutstillingen, men jeg gleder meg også til å se Sverre Fehns innredning remontert en dag i framtiden.
Leif Preus håner «den intellektuelle elite» og gjør narr av museets nåværende ståsted, som vi har omtalt som «fotografiets utvidete felt». Som om ikke publikum skulle være modne for å bli litt utfordret. Som om ikke fotografiet i dag er nettopp så mangfoldig at det krever en utvidelse av vår horisont å forstå alle de ulike uttrykksformene som omgir oss. Dette forsøker vi nå å gjøre med utstillingen «Teknikk & Estetikk», som for første gang i en større presentasjon ser museets bildesamling i sammenheng med museets tekniske samling, og som analyserer den påvirkningen den fotografiske teknikken har hatt på den fotografiske estetikken. Denne utstillingen, som Leif Preus selv har omtalt som den beste vi har hatt på museet, viser at vi tar museets samlinger på alvor, også den tekniske. Utstillingen inneholder 98 tekniske objekter og 128 fotografier. En god balanse etter vår mening. Sverre Fehns utstilling inneholdt til sammenlikning 134 tekniske objekter og 36 fotografier. Den tekniske samlingen er i begge tilfellene godt representert.
Dermed blir det tydelig at problemet ikke er at den tekniske utstillingen er «pakket ned» slik Leif Preus skriver. Nei, dette dreier seg om ulike holdninger til hvordan fotohistorien skal formidles. Preus museum ønsker å variere utstillingene og utfordre vante forestillinger, slik vårt mandat er. Leif Preus ønsker at museet skal være slik det var da han selv var direktør. Er det ikke fler som ser det absurde i denne holdningen?
I 2005 og 2006 hadde vi også en diskusjon om dette. Den gangen varte Leif Preus’ kampanje i 18 måneder. Hovedpoenget hans den gangen var at museets endrede utstilling var vedtektsstridig. Han tok saken til museets styre, men nådde ikke fram. Han tok saken videre til Kulturdepartementet, men fikk ikke støtte der heller. Da tok han saken opp med Riksrevisjonen, men også der ble den avvist. Kanskje synes disse instansene, som jeg, at Preus protester er knyttet til verdispørsmål, ikke til vedtekter.
Denne gangen har Leif Preus forlatt jussen, som ikke ga han rett. Nå snakker han i stedet på vegne av «folkets røst».
Det er mye merkelig og flere usannheter i Leif Preus artikkel. Han klager over at museet forkortet navnet selv om det vitterlig var med hans godkjenning. Han skriver at jeg har tatt med styret til New York for der å forlede dem til å tro at International Center of Photography er et fotomuseum. Dette er ikke sant, jeg har aldri vært i New York med styret. Han skriver videre at Kulturdepartementet skiftet ut styret til tidligere styreleder Per Kristian Skulberg fordi Sverre Fehns innredning ble demontert. Dette har han heller ikke noe grunnlag for å påstå. Tvert i mot, Skulberg gikk av etter en ordinær seks år lang periode som styreleder, etter eget ønske. Leif Preus mener det er mistenkelig at besøkende betaler for å komme med en buss vi setter opp fra hovedstaden i forbindelse med våre åpninger. Han snakker også om «fotografier på veggene», som om det var noe mistenkelig. Dette er igjen absurd, hva skulle være galt med dette?
Ifølge Leif Preus er Preus museum i «permanent krise». Preus museum er «museet verken de ansatte eller publikum vil ha». Tallene viser imidlertid at museet hadde en økning i besøkstallet på 70% i 2007. Og søndag den 17. august opplevde vi den best besøkte dagen på museet noen gang, med 1331 besøkende innenfor portene på Fotografiets dag. Det hører også med at museet har store arbeidsoppgaver som ikke er synlige for publikum, som opprettelsen av et Senter for fotokonservering og ledelsen av nasjonalt nettverk for fotografi i arkiv, bibliotek og museer. Neste år kommer også Barnas fotoverksted, som absolutt vil bli synlig. Er det bare vond vilje som gjør at Leif Preus ikke ønsker å se hva museet faktisk gjør?
Jonas Ekeberg
direktør
Preus museum
___________________________________________
Har du synspunkter på Leif Preus’ eller Jonas Ekebergs kronikker? Send et leserinnlegg til redaksjonen på desk@foto.no.
Å drive et museum handler om å bygge en bro mellom fortiden og framtiden. Mennesker i dag skal oppleve noe historisk, og historien skal settes inn i en sammenheng, slik at den blir levende. Historien er ikke en fiksert fortid, den forandrer seg med fortelleren.
Dette tydeliggjøres i disse dager i museer verden over. De endrer sine samlingspresentasjoner fra tradisjonelle presentasjoner av etablerte sannheter til kritiske utforskninger av kunstneriske og sosiale verdier.
Sune Nordgren – Nasjonalmuseets første direktør fra 2003 til 2006 – hadde i Dagens Næringsliv den 16. august en artikkel der han forteller om noen av disse nyvinningene. Nordgren stod selv bak et forsøk på å utfordre den norske selvforståelsen da han skapte en ny basisutstilling på Nasjonalgalleriet i 2005. Dessverre fikk han ikke den støtten han fortjente, og de kulturkonservative kreftene fikk dominere debatten i hovedstadspressen i månedsvis. Til slutt forlot Sune Nordgren Norge; et stort tap for norsk kulturliv.
Jeg har stor beundring for Leif Preus. Han samlet i perioden 1970 til 1995 noen av de mest betydelige fotografiene fra fotografiets historie. Han samlet også litteratur og fotografisk utstyr. Denne komplekse samlingen dannet ved et statlig oppkjøp grunnlaget for det nasjonale museet for fotografi som i 1995 fikk navnet Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum.
Men Leif Preus er også en kulturkonservativ museumsvokter på linje med Nasjonalmuseets kritikere. Det er ironisk at han relanserer sin kritikk mot meg og mot Preus museum i Gjengangeren og på foto.no den 16. august, samme dag som Sune Nordgren beskriver sine ideer i Dagens Næringsliv. Dermed tydeliggjøres posisjonene i denne debatten. Og Leif Preus fortsetter sin kamp mot det museet som bærer hans navn, på tredje året.
Leif Preus liker ikke at verden har forandret seg og at det kommer nye generasjoner med nye ideer. Han aksepterer ikke at det som nå heter Preus museum er et nasjonalt museum for fotografi som, med utgangspunkt i samlingene, skal presentere ulike versjoner av fotohistorien. I stedet kunne han tenke seg at hans personlige versjon av fotohistorien skulle presenteres i museet, selv om han vitterlig gikk av som direktør i 1997. Han påberoper seg sågar å vite hva som er «ethvert fotomuseums viktigste attraksjon» og hvordan «alle fotomuseer i verden» er bygget opp. Dessverre besitter selv ikke Leif Preus en slik komplett og endegyldig kunnskap. Disse fotomuseene er så ulike som deg og meg. Slik er det og slik bør det også være.
Leif Preus er imot demonteringen av arkitekt Sverre Fehns basisutstilling. Det stemmer at det var uenighet om dette internt på museet. Jeg ser denne uenigheten som helt normal, og alle fikk komme til orde i en omfattende prosess der styret til slutt fattet avgjørelsen om å demontere utstillingen for en begrenset periode. Begrunnelsen for å gjøre dette er kanskje mindre kjent: Fehns utstilling viste fram gjenstander fra den tekniske samlingen som estetiske objekter i tunge vitriner, isolert fra de fotografiene de har bidratt til å frambringe. Dette var en «låst» presentasjon som stod i motsetning til den utforskende holdningen museet ønsket å formidle. Et museum må faktisk ha mulighet til å endre sine presentasjoner. Jeg mener fortsatt det var en riktig å endre basisutstillingen, men jeg gleder meg også til å se Sverre Fehns innredning remontert en dag i framtiden.
Leif Preus håner «den intellektuelle elite» og gjør narr av museets nåværende ståsted, som vi har omtalt som «fotografiets utvidete felt». Som om ikke publikum skulle være modne for å bli litt utfordret. Som om ikke fotografiet i dag er nettopp så mangfoldig at det krever en utvidelse av vår horisont å forstå alle de ulike uttrykksformene som omgir oss. Dette forsøker vi nå å gjøre med utstillingen «Teknikk & Estetikk», som for første gang i en større presentasjon ser museets bildesamling i sammenheng med museets tekniske samling, og som analyserer den påvirkningen den fotografiske teknikken har hatt på den fotografiske estetikken. Denne utstillingen, som Leif Preus selv har omtalt som den beste vi har hatt på museet, viser at vi tar museets samlinger på alvor, også den tekniske. Utstillingen inneholder 98 tekniske objekter og 128 fotografier. En god balanse etter vår mening. Sverre Fehns utstilling inneholdt til sammenlikning 134 tekniske objekter og 36 fotografier. Den tekniske samlingen er i begge tilfellene godt representert.
Dermed blir det tydelig at problemet ikke er at den tekniske utstillingen er «pakket ned» slik Leif Preus skriver. Nei, dette dreier seg om ulike holdninger til hvordan fotohistorien skal formidles. Preus museum ønsker å variere utstillingene og utfordre vante forestillinger, slik vårt mandat er. Leif Preus ønsker at museet skal være slik det var da han selv var direktør. Er det ikke fler som ser det absurde i denne holdningen?
I 2005 og 2006 hadde vi også en diskusjon om dette. Den gangen varte Leif Preus’ kampanje i 18 måneder. Hovedpoenget hans den gangen var at museets endrede utstilling var vedtektsstridig. Han tok saken til museets styre, men nådde ikke fram. Han tok saken videre til Kulturdepartementet, men fikk ikke støtte der heller. Da tok han saken opp med Riksrevisjonen, men også der ble den avvist. Kanskje synes disse instansene, som jeg, at Preus protester er knyttet til verdispørsmål, ikke til vedtekter.
Denne gangen har Leif Preus forlatt jussen, som ikke ga han rett. Nå snakker han i stedet på vegne av «folkets røst».
Det er mye merkelig og flere usannheter i Leif Preus artikkel. Han klager over at museet forkortet navnet selv om det vitterlig var med hans godkjenning. Han skriver at jeg har tatt med styret til New York for der å forlede dem til å tro at International Center of Photography er et fotomuseum. Dette er ikke sant, jeg har aldri vært i New York med styret. Han skriver videre at Kulturdepartementet skiftet ut styret til tidligere styreleder Per Kristian Skulberg fordi Sverre Fehns innredning ble demontert. Dette har han heller ikke noe grunnlag for å påstå. Tvert i mot, Skulberg gikk av etter en ordinær seks år lang periode som styreleder, etter eget ønske. Leif Preus mener det er mistenkelig at besøkende betaler for å komme med en buss vi setter opp fra hovedstaden i forbindelse med våre åpninger. Han snakker også om «fotografier på veggene», som om det var noe mistenkelig. Dette er igjen absurd, hva skulle være galt med dette?
Ifølge Leif Preus er Preus museum i «permanent krise». Preus museum er «museet verken de ansatte eller publikum vil ha». Tallene viser imidlertid at museet hadde en økning i besøkstallet på 70% i 2007. Og søndag den 17. august opplevde vi den best besøkte dagen på museet noen gang, med 1331 besøkende innenfor portene på Fotografiets dag. Det hører også med at museet har store arbeidsoppgaver som ikke er synlige for publikum, som opprettelsen av et Senter for fotokonservering og ledelsen av nasjonalt nettverk for fotografi i arkiv, bibliotek og museer. Neste år kommer også Barnas fotoverksted, som absolutt vil bli synlig. Er det bare vond vilje som gjør at Leif Preus ikke ønsker å se hva museet faktisk gjør?
Jonas Ekeberg
direktør
Preus museum
___________________________________________
Har du synspunkter på Leif Preus’ eller Jonas Ekebergs kronikker? Send et leserinnlegg til redaksjonen på desk@foto.no.
Jonas EKEBERG
Frank Hesjedal
Relaterte artikler: