Den fotografiske hukommelsen

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like sjokkerende å se bilder av krigens ofre.
Krigen på Gaza-stripen? 1400 drepte, mer enn 5000 sårede. Hundrevis av døde kvinner og barn.

Når skjedde dette egentlig? Det gikk så fort. Og mediene glemmer så fort. Obama ble visst innsatt som president sist uke. Ari Behn var på svensk TV forleden. Og så var det Spelemannsprisen. Og Snåsamannen.

Kanskje medienes korte
hukommelse var med i kalkylen da Israel invaderte Gaza? For når stater går i krig i dag, er det ikke lenger tilstrekkelig å ha en militær strategi, man må også ha en mediestrategi. Og den internasjonale journalistføderasjonen IFJ mener at Israel bevisst planla at pressefolk skulle stenges ute fra Gaza mens kampene pågikk, og først få lov å komme inn når det hele var overstått og mediene hadde mistet interessen.

Kanskje det. Men hvis dette var strategien, lyktes den jo ikke helt, i hvert fall ikke første delen av den. For i en tid da kommunikasjonsteknologien sprenger alle grenser, er det nesten umulig å begrense adgangen til en krigssone. Selv om den internasjonale pressen ikke slapp inn mens bombene falt, kunne øyenvitner på stedet kommunisere med omverden via mobiltelefon. Og lokale fotografer og tv-folk kunne sende bilder av sårede og drepte via satellitt til BBC Arabia, Al-Jazeera og AFP. Spesielt bildene var med til å forme hvordan folk opplevde den israelske invasjonen - ikke bare i den arabiske verden.

Fotografier har en beviskraft og en troverdighet som en journalistisk beskrivelse aldri kan få. Fotografier «snakker sant», sier man. Men hva de snakker om, avhenger selvsagt av hva fotografene velger å fotografere. Og fotografenes plassering og deres holdning til begivenhetene avgjør hva de velger eller ikke velger. Og hva bildene videre kommer til å fortelle, avhenger av hvordan de blir brukt. Krigsfotografiets internasjonale historie handler om slike valg. Om medieteknologi og mediestrategi. Om sensur. Om forholdet mellom dokumentasjon og propaganda. Det er en lang historie. For krigsfotografiet er nesten så gammelt som fotografiet selv.

Da Roger Fenton fulgte med den engelske hæren for å dokumentere Krimkrigen i 1855, valgte han å ta pene, smakfulle bilder av hvilende soldater og øde landskaper. Hærledelsen og dronning Victoria likte godt disse bildene, mens krigsmotstanderne anklaget ham for å tilsløre krigens gru. Fentons amerikanske kolleger valgte en annen strategi. Under den amerikanske borgerkrigen noen år senere tok fotografene bilder av falne soldater som lå strødd på slagmarken. En av fotografene skrev: «Her er de forferdelige detaljene! La dem være med på å forhindre at en slik katastrofe igjen rammer vår nasjon». Like siden har krigsfotografiet vært plassert i spenningsfeltet mellom tilsløring og dokumentasjon.

De brutale realistiske bildene fra den amerikanske borgerkrigen rystet de første, uforberedte tilskuerne. I dag er vi ikke lenger uforberedte. Vi er vant til å se slike bilder. Kriger og væpnede konflikter er blitt fotografisk dokumentert i halvannet hundre år. Noen av bildene er med tiden blitt til en slags ikoner som sammenfatter en bestemt krig i vår kollektive bevissthet - Robert Capas bilde av den fallende soldaten fra den spanske borgerkrigen, for eksempel. Andre bilder har vært med på å endre folks holdning til en krig på avgjørende måte - som for eksempel Nick Uts bilde av jenten som flykter fra napalmangrepet under Vietnamkrigen, eller Eddie Adams' bilde av den vietnamesiske generalen som henretter en fange på åpen gate.

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Og likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like ubehagelig, like grusomt, like sjokkerende å se bilder av døde, lemlestede ofre. Verdens hærledelser liker ikke disse avslørende bildene. De vet hvordan de virker på oss. Helst vil de ha tilslørende, smakfulle bilder av fredelige soldater i øde landskaper. Eller pene oversiktsbilder av bomber som rammer mennesketomme bygninger med kirurgisk presisjon. Verdens hærledelser har lært leksen fra Vietnamkrigen. Derfor forsøker de å begrense pressens adgang til krigssonene, eller lar fotografer og journalister være «embedded». De trenger lojale støttespillere som utviser diskresjon.

Det er mange som mener at også avisene bør være diskré, at for eksempel The Guardian, New York Times og Stavanger Aftenblad burde ha unnlatt å vise bilder av krigsofrene i Gaza. Synspunktet er forståelig. For det er selvsagt ubehagelig å få bilder av døde og skadede mennesker servert i morgenavisen. Men av og til er det nødvendig å avsløre hva som egentlig skjer, å dokumentere overgrep på sivilbefolkningen, å vise hvordan det er å leve i en krigssone og dø en meningsløs død. Det er ikke mye tid til slik dokumentasjon i dagens medier. Det er begrenset hvor lenge mediene orker å interessere seg for hva som egentlig skjedde i Gaza. Andre historier dukker opp og krever plass. Derfor er det viktig at bildene ble vist der og da. Vi skylder ofrene det.

___________________________________

Peter Larsen er professor og forskningsleder ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
Eddie Adams, USA, The Associated Press. -
Eddie Adams, USA, The Associated Press.

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu