Nattens lydløse jegere

I Norden lever elleve ulike uglearter. Ugler er dyktige jegere og har sanser som er mer avanserte enn våre egne. De er noen mystiske og vakre skapninger som gjerne lever hemmelighetsfulle liv. Det er sjeldent vi mennesker møter på ugler, for de er mestere i å gjemme seg. I 'Nattens lydløse jegere' stifter man gjennom flotte bilder og fine tekster nærmere bekjentskap med disse fascinerende fuglene.

Boken er laget av biologene og fotografene Tom Schandy og Felix Heintzenberg. Begge to er interessert i ugler og begynte å prate sammen om et ugleprosjekt i 2010. Allerede da hadde de en fin samling bilder, men bevisst på at de skulle lage en bok, ble det selvfølgelig enda hardere og målrettet jobbing med å ta uglebilder.

- Det som fascinerer meg med ugler, er deres fantastiske sanser, men også deres «menneskelighet» og alle mytene omkring dem, som at kattuglas rop «i-vitt» betød at noen skulle kles i hvitt, altså dø. Ugler har berørt mennesker på godt og vondt ned gjennom historien. I dag heldigvis for det meste på godt, forteller Tom Schandy til foto.no

'Nattens lydløse jegere' er en bok som forteller uglenes livshistorie. Den er ikke bygd opp artsvis, men tematisk: om ugla som skapning med deres fantastiske sanser, fra egg til ugle, jakt og bytte og ugler og menneske. Til slutt er det med en faktadel om de elleve artene i Norden, fra lavlandet og lulturlandskapet til den høyeste fjelltopp: tårnugle, hubro, snøugle, haukugle, spurveugle, kattugle, slagugle, lappugle, hornugle, jordugle og perleugle.

Tom Schandy er en erfaren og prisbelønt naturfotograf. Når det gjelder uglefotografering forteller han at dette er først og fremst gøy.

- I motsetning til mange fuglearter, har deres ansikter noe menneskelig over seg. Ugler har derfor appell til de fleste mennesker. Mange uglearter er ikke så veldig sky, så de er ofte lette å komme innpå. Problemet er først og fremst å finne dem, og fordi mange er nattaktive er de også teknisk krevende å fotografere.

Schandy og Heintzenberg har blant annet jobbet med fotoceller og fjernbetjening, samt blitser, for å få til nattbilder.

- Et annet problem er at mange arter er ekstremt avhengige av smågnagere, og som kjent varierer smågnagerbestanden i 3-4 års sykler. I bunnårene kan visse uglearter være nesten helt fraværende. Det vil si, hvis vi misser et smågnagerår, kan det altså gå fire år til neste gangen vi får sjansen. Snøugle f.eks. hekket i Skandinavia i 2011, og så var det ingen par før i sommer, altså fire år etter. Vi fikk ingen bilder i 2011 og måtte vente fire hele år før sjansen bød seg igjen. Men i sommer ble det heldigvis bilder.

Et bilde fra boka som Schandy selv trekker frem, er av lappuglemor og ungen hennes i Nord-Sverige.

- Ute på ei hogstflate sto det mange døde og brukne trær. I en av disse brukne, fem meter høye trestubbene, så jeg det var et hakkespetthull. Jeg banker alltid på slike hull for å se om det bor noen der, f.eks. ei perleugle. Ingen tittet ut, men så plutselig så jeg at to store øyne tittet ned på meg fra toppen av treet. Det var lappuglemor. Og så kom ungen også og tittet over kanten. Det var et stort øyeblikk å finne et lappuglepar som hekket helt åpent på en slik høy stubbe.

I bokens forord trekker fotografene frem sommeren 2015 og jakten på snøugler i et avsidesliggende fjellområde i nordlige Skandinavia som en sterk opplevelse.

- Snøugla var et høydepunkt for oss begge. Dette er en arktisk art som bare hekker hvert fjerde år. Den holder ofte til langt inne på fjellet, i utilgjengelige fjellområder, og er vanskelig å finne. Det er også ekstremt mye hemmelighetskremmeri rundt arten, ingen vil si noe. Hvis du ikke er så heldig å få et tips, er du derfor overlatt til deg selv. Vi fikk et tips og dro langt inn i fjellet. Tipset stemte ikke. Vi gikk flere mil og lette. Vi så ei snøugle, men fant ikke noe reir. Vi trodde det var et enslig, ikke-hekkende individ. Men så en dag prøvde vi en annen vei, og plutselig så jeg tre små hoder på toppen av en stor stein. Vi hadde funnet snøuglenes hemmelige reir.

Opplevelsen var fantastisk og noe som Tom Schandy har drømt om siden han var med snøugleforskeren Gunnar Lid på Hardangervidda i 1978. Den gang kom de for sent. Den siste snøuglehekkingen på Hardangervidda var i 1974.

- For å få bilder av snøugla, måtte vi nærmest arrangere en liten ekspedisjon. Med alt utstyret vi trengte, kunne vi ikke gå til fots. Vi ble derfor fløyet med helikopter langt inn i fjellet, femti kilometer fra folk og vei. Der bodde vi ei uke i telt, i fantastisk vær. Ikke noe regn, bare flotte solskinnsdager hver dag. Vi hadde med oss masse god mat, som vi lagde på gassbrenner. Og vi hadde med oss et bilbatteri slik at vi kunne lade kamerabatterier og lap-toper.

I løpet av en uke så de ingen andre mennesker. Heller ingen flystriper på himmelen. Det var fotografene og en snøuglefamilie i et enormt fjellområde.

- For å ikke forstyrre fotograferte vi på ganske langt hold, med 600mm påsatt både 1,4 og 2x konverter. Dette var utvilsomt et høydepunkt for oss begge, og på grå høstdager er det ikke fritt for at vi drømmer oss tilbake til en øde fjelltopp langt der oppe i nord et sted.

'Natten lydløse jegere' er en flott bok. Fotografisk er det ikke tvil om at Schandy og Heintzenberg kan håndverket til fingerspissene. Men de klarer mer enn å bare produsere bilder som holder høyt teknisk nivå, bildene formidler også noe av personligheten til de spennende fuglene. Det er nesten så jeg føler jeg blir litt kjent med en del av uglene som er portrettert. Teksten i boka gjør den til mer enn bare en fotobok. På en god og lettfattelig måte formidler forfatterne interessant viten om uglene - deres plass i naturen og ikke minst i kulturen.

For alle som fascineres av naturen, kan denne boken være den perfekte julegave.