Når tiden endres fra nå til da

En datters bilde av sin mor
Jeg holder en liten knallrød bok i dagbokstørrelse i hånda. Nedfelt i forsiden kan jeg kjenne åtte bokstaver, i samme rødfarge som resten av overflaten. Neste usynlige. Dr. Strand. På første side i boken er det gjengitt et klassisk 70-talls mor-og-barn-snapshot som er å finne i mange fotoalbum. En lyshåret jente, som har mistet en fortann, smiler stort med åpen munn mens hun ser i kameraet. Hun holder armen rundt nakken til mammaen sin som ser på henne og smiler fornøyd. På neste side står det skrevet en historie som følger bildet. En historie om den lille jenta og mammaen hennes.

«Mamma og jeg er på jobb. Jeg har feber, men siden legebarn sjelden er ordentlig syke, og mamma slett ikke svikter sine pasienter, er vi på plass en tidlig morgen på åttitallet.»

Boken til Nina Strand er bygget opp av familiefotografier fra hennes barndom, portretter av moren, Dr. Strand, eller Kitty Strand – og fotografier fra Strands togreise i USA sammen med datteren, Kitty. I boken forteller hun korte historier om sin mor og reflekterer over morens liv og personlighet. Hun er nærmest på jakt etter å finne moren i fotografiene som gjengis i boken – «i en slags Roland Barthes-jakt på bildet som representerer henne, der hun er seg selv, der jeg kan kjenne henne igjen.».

Men denne reisen hun foretar seg sammen med datteren, virker også å være et forsøk på å gjenfinne – eller kanskje forstå moren som døde i 2001. Vi følger Strand på en reise gjennom gamle fotografier og en fysisk togreise gjennom USA. Dette grepet, den røde tråden, fungerer svært godt i kombinasjon med at fortellerstemmen gjennomgående skifter mellom å fortelle morens historie utenfra, og å henvende seg direkte til moren.

Dr. Strand er et svært personlig prosjekt som forsterkes av at boken tar fysisk form som en dagbok eller et album. Gjennom denne personlige vinklingen reflekterer Strand over fotografiets referensialitet og evne til å representere et øyeblikk – og ikke minst et menneske. I hvilke portretter er vi oss selv? Hvorfor kjenner vi igjen – eller finner igjen – noen i ett fotografi sammenliknet med et annet?

«Men det blir mitt første portrett av mamma. Det er noe med blikket, og det at hun lener seg inn i bildet. Hun møter meg. Dette er moren min.»

Bokens gamle familiefotografier er kombinert med Strands egne fotografier, nydelige komposisjoner som fanger et varmt lys. Øyeblikksbilder fra togturen gjennom USA. Vanndråper på et vindu. Datteren Kitty som går langs en vegg av store vinduer, i et gyllent sommerkveldslys. Morens stetoskop. Fotografiene har en klar egenverdi, men unngår fortolkning fra betrakteren da de aller fleste er etterfulgt av en dagboksrefleksjon.

«Toget stopper. Kitty løper opp og ned på perrongen. En dame med like blå øyne som moren min følger henne med blikket. Jeg blir nysgjerrig på henne og vet at mamma også ville blitt det. Vi elsket å stirre på folk. Vi kunne sitte i timesvis, forsinka fly var en gave.»

I deler av teksten henvender Strand seg direkte til moren når hun snakker – og symbolsk nok svarer ofte datteren, Kitty på hennes spørsmål. Hun har mange spørsmål og mange historier. Boken blir parallelt et forsøk på å forstå morens valg i livet, som hennes kommunistiske overbevisning og partipolitiske engasjement på venstresida, og et forsøk på å finne henne igjen, midt i savnet etter en mor.

«Og så er vi her. Vi skal ta toget tvers over USA til San Francisco, en reise som mamma og jeg skulle gjøre sammen. Nå tar jeg den med datteren min for å lage et portrett av moren min.»

Strand karakteriserer altså boken som et portrett. Et portrett er et bilde – eller en fremstilling av noen. Det vil alltid være en fortolkning. Det finnes ingenting som heter et objektivt portrett, samme hvor mye man prøver. Denne boken er mer enn et portrett. Det er en fremstilling av forholdet mellom mor og barn. Et barns blikk på sin mor. Hvordan ens liv i ettertid blir oppfattet av ens barn. Det kommer alltid til å være spørsmål barn av ulike årsaker ikke har stilt sine foreldre, og som de vil grunne på resten av livet. Vi er alle noens barn, og barn vil alltid, i ulik grad, sammenlikne seg meg sine foreldre.

«Da du fikk kreft, fikk jeg et kort med bølger på. Vi burde snakket om muligheten av at du kunne dø av den. Da ville jeg kanskje sluppet deg tidligere. Jeg vet ikke, og du kan ikke svare. Jeg tror du og jeg snakket om mer enn du og mormor gjorde. Og jeg skal forsøke og snakke med Kitty om det viktigste.»

Et portrett er også et blikk på noen. Det er her det subjektive perspektivet ligger. Nina Strands bok Dr. Strand er en vakker historie om hvordan vårt blikk på noen som betyr mye for oss endrer seg når denne personen ikke finnes mer. Hvilke tanker og spørsmål som da dukker opp, og hvilke vinklinger vi da velger for å fortelle denne personens historie når tiden endres fra nå til da – noen den alltid vil gjøre.

«Hun er ikke mer.
Jeg kunne reist i ukevis for å være sikker på å få med alt, men Kitty har rett, vi finner ikke mer. Dette får bli mitt bilde av mamma.»





Nina Strand -
Nina Strand
Nina Strand -
Nina Strand
Nina Strand -
Nina Strand
Nina Strand -
Nina Strand
Nina Strand -
Nina Strand

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu