Norske spellemenn sett med amerikanske øyne

Boken "a-ha photographer Just Loomis" beviser det en gang for alle: Musikk er ikke bare ører som hører, - det er minst like mye øyne som ser.
I sommer blar vi i foto.no-arkivet og drar frem gamle godbiter. a-ha er atter en gang i vinden, og hva er da mer naturlig enn å dra frem denne saken om Just Loomis og a-ha. Den ble første gang publisert i 2011.
______________________

Det sier på én måte kanskje like mye om bandet som om bildene, når boken med Just Loomis bilder av det norske popikonet a-ha bærer tittelen "a-ha photographer Just Loomis". I ettertid er det jo også umulig å si noe om hvorvidt noen i dag hadde visst hvem Loomis var, om det ikke var for at akkurat han skulle bli den som tok noen av de mest kjente bildene av de tre norske billboardkongene. Men det var altså Loomis som kom, så og fotograferte de tre ukjente nordmennene inn i pophistoriens evighet.

Det hører med til historien, at i 1985 hadde låten "Take On Me" allerede vært utgitt i to ulike versjoner. Både plateselskapet og bandet var klare for et gjennombrudd, men enda så sikker Jeff Ayeroff i Warner Brothers var i sin tro på at han satt med et kjempe hitmateriale, tok det ikke av. Ikke før Loomis ble hentet inn for å bidra i re-modelleringen av bandets visuelle image. Sammen med videoregissøren Steve Barron og designeren Jeri Heiden, la Loomis grunnlaget for en legendarisk suksess.

Nå er bildene samlet i et album som ikke bare viser Loomis beste bilder av et stykke legendarisk musikkhistorie, men som også byr leseren på utfyllende lydspor i overført betydning. Både de tre musikerne selv og deres mest sentrale støttespillere i forbindelse med bandets internasjonale gjennombrudd, bidrar med refleksjoner i forhold til bildene og de historiene som disse bærer. Tekstene i boken tilfører en narrativ dimensjon som gjør at dette samlet sett like mye kan leses som en studie i fotografiets betydning for iscenesettelsen av det moderne selvet, som det er en antologi over ikoniske pop-portretter.

Magne Furuholmen introduserer selv referansen til denne iscenesettelsen, når han i boken beskriver sin opplevelse av hva Loomis bilder har betydd for bandet: de er ikke på noen måte dokumentasjon, men fiksjon. De er en konstruksjon av "pop-stars in the making" som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Beskrivelsen av hvordan Loomis jobber med å iscenesette bildet for det som skal bli platecoveret på "Hunting High and Low" gir et innblikk i den detaljerte regien som ligger bak et tilsynelatende spontant øyeblikk. At boken åpner med å vise kontaktkopier fra nettopp dette opptaket, setter tonen for boken. Loomis har orkestrert sine øyeblikk med a-ha slik han ønsket å se dem selv. Ikke desto mindre er det nettopp Loomis evne til å fange noe ekte, som fremheves av bandmedlemmene. Det er altså en konstruert drøm vi får se, men en drøm som likevel evner å fange noe av sjelen, slik Morten Harket selv uttrykker det i boken.

Tankene som Harket, Furuholmen og Waaktaar-Savoy gjør seg i møte med denne visuelle antologien, fortellingene om hvordan de på godt og vondt erfarte det voldsomme stjerneuniverset de plutselig befant seg i, er en interessant kontekst å se bildene i lys av, og motsatt. Hvordan de i dag modne musikerne reflekterer tilbake til det og den de den gang var og ønsket være, og hva Loomis fotografier representerer i denne prosessen, gjør at jeg ser gamle bilder av a-ha med nye øyne.

Vel hadde jeg som tenåring også en plakat av a-ha på min småblomstrete soveromsvegg (side om side med en stor poster av Anita Skorgan i blå silkebluse anno norsk melodi grand prix i 1985, mon hva Jeff Ayeroff ville ha ment om det!). På den samme veggen hang også plakater av Madonna, Tina Turner, The Police, Wham og Michael Jackson. Felles for hele denne collagen artister fra 80-tallet, er at de alle illustrerer det som boken "a-ha photographer Just Loomis" så elegant og liketil oppsummerer fra musikkikonenes verden: A lot of look factor going on. Uten denne "look-faktoren" ville mange stjerner aldri vært stjerner, kanskje heller ikke a-ha.

Konstruksjonen av et image var og er hva det hele handler om, i musikkbransjens elitekorps. For denne eliten er det fotografen som gjør jobben, og som dermed holder nøkkelen til suksess i sitt kamera. I boken med Loomis bilder av a-ha er det også dette vi blir fortalt om igjen gjennom de ulike tekstene: Loomis skapte noe med sine bilder, en visuell "look", som ble helt avgjørende for hvordan bandet slo an ute hos et internasjonalt publikum. For bandmedlemmene selv var dette en realitet de både jobbet med og kjempet mot, slik det beskrives i boken. De kunne ikke helt leve verken med eller uten.

For min egen del er det å se dette samlealbumet med Loomis bilder både en slags renessanse for en glemt tenåringsfascinasjon, og samtidig en transformator som løfter mine egne forestillinger om a-ha som popfenomen inn i en annen ramme. Jeg merker at jeg blir nysgjerrig og ser historien om a-ha på en annen måte, når jeg ser disse bildene samlet. Og uansett hva Magne Furuholmen sier om at det vi ser er en konstruksjon og ikke en dokumentasjon, så er også det iscenesatte en form for dokumentasjon, ikke minst i dette tilfellet. Denne boken gir oss historien om iscenesettelsen av popikonet a-ha, - utilslørt og ærlig avsløres det akkurat hvor kraftfullt fotografiet som byggeelement har vært i denne prosessen.

Jeg har ikke helt bestemt meg (og kanskje er det heller ikke så viktig), men av alle bildene i boken, er det kanskje de få fra Canada som aller mest fanger min interesse. Dette er bilder jeg ikke har sett tidligere, og hvor Loomis også tilsynelatende er nærmere dokumentarfotografiet enn i tidligere portretter av bandet. Det gir noen ørsmå glimt inn i en annen, senere epoke av bandets karriere, hvor jeg synes stemningen i bildene tilfører et spontant og mye mer søkende, mindre utstudert anslag. Da får jeg også fornemmelsen av nærhet, - her er de tre gutta ikke først og fremst poserende popstjerner, men mennesker. Det er en forestilling jeg villig og mer enn gjerne lar meg lede inn i.

Sist helg mottok Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy æresprisen under Spellemanssprisen i Oslo. Prisen stadfester bandets store innflytelse for norsk musikkliv, men også for Norges betydning som aktør på det internasjonale musikkmarkedet. I lys av æresprisen, er boken "a-ha photographer Just Loomis" et må ha for enhver musikkinteressert i dette landet. Musikk er ikke bare ører som hører, - det er minst like mye øyne som ser.
Forlaget Press - Coveret på boken
Coveret på boken
Forlaget Press
 Justin Loomis - Fra boken
Fra boken "a-ha photographer Justin Loomis"
Justin Loomis
 Justin Loomis - Fra boken
Fra boken "a-ha photographer Justin Loomis"
Justin Loomis
 Justin Loomis - Fra boken
Fra boken
Justin Loomis

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu