Hverdagsmagi og samtidspiktoralisme

Jeg husker første gang jeg så Øyvind Hjelmens fotografier. Det er noen år siden nå, men allikevel ble jeg svært positivt overrasket over at noen fortsatt jobbet med det analoge fotografiet. Jeg må innrømme at jeg faller lett for arbeider med håndverksmessig kvalitet, det være seg innen alle kreative disipliner. Det analoge fotografiet har derfor en evig plass i hjertet mitt - og det vil denne bokanmeldelsen bære preg av.

Øyvind Hjelmen har arbeidet med det fotografiske mediet i over 20 år. Han benytter seg utelukkende av den analoge prosessen, og kopierer alle fotografiene sine selv. Det hviler derfor en håndverksmessig kvalitet over Hjelmens arbeider som er sjelden å se innen samtidsfotografiet.

Boken Elsewhere ble lansert til jul i fjor, og er publisert med støtte fra Aker Solutions. Forordet er skrevet av forfatter, kurator, kunstner og sosiolog, Tracy Xavia Karner.
Karner åpner boken slik: ”With transcendent vision, Øyvind Hjelmen has created a seductively beautiful world in Elsewhere.” Videre skriver hun at Elsewhere ”is a visual travelogue of a life well lived – full of exotic, yet seemingly familiar places, voyages of advendure and memory – a diary of the shadow and light that makes up a year, a day, a moment.”

Det første fotografiet man møter i boken viser en mann stående i en urban setting, på noe som minner om en liten scene. Det er det samme fotografiet som pryder forsiden av boken. Fotografiet har et uvirkelig preg over seg. Det er nemlig noe magisk over spenningen som oppstår mellom to mennesker som står på hver sin side av gaten – og ser på hverandre. (øye)blikket mellom den avfotograferte og fotografen.

Det samme gjelder et dobbeltportrett av bakhodene til to menn. De er begge fotografert i et øyeblikk hvor de er svært opptatt av noe som skjer foran dem, men Hjelmen har valgt å dokumentere situasjonen fra et helt annet perspektiv for å fange en estetikk som skaper undring, mer enn bekreftelse.

I boken Elsewhere har Hjelmen arbeidet med motiver som landskap, akt, stilleben, interiør og eksteriøre gatescener, hentet både dag og kveld. Noen av de arbeidene jeg finner svært interessante er dyreportrettene. Til nå er det Per Maning man først og fremst tenker på i forbindelse med sort/hvitt dyreportretter, men med disse fotografiene gjør Hjelmen seg helt klart gjeldende innenfor den sammen sjangeren.

Utsnittene og stiliseringen av dyrekropper skaper et nærmest meditativt uttrykk av sjiraffen som spankulerer forbi og hesten som beiter. Dette er ikke kun beskrivende fotografier. De har en helt annen dybde som gjør at man kan bruke lang tid på å betrakte dem, som en form for meditasjon.

Formalt sett plasseres Hjelmen innenfor en piktoralistisk tradisjon, et fotografisk uttrykk som stammer fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Piktoralistene søkte etter å gi fotografiet maleriske kvaliteter, og arbeidet med fotografier ute av fokus, bløtt lys, ulike filter og linser (De smurte ofte vaselin på linsen for å få et ”blurry” uttrykk) og svært grovkornet fotopapir. Piktoralismen blomstret opp parallelt med impresjonismen.

Etter hvert tok en gruppe fotografer avstand fra det piktoralistiske uttrykket, og dannet gruppen f/64 – som henviser til den minste blenderåpningen til et storformatkamera som benyttes for å oppnå krystallklar dybdeskarphet i fotografiske arbeider. Det såkalte ”straight photography” ble motpolen til piktoralismen.

Eksempler på fotografer som hyllet piktoralismen er Alfred Stieglitz, Oscar Rejlander og Henry Peach Robinson. Vår samtidige Sally Mann blir ofte trukket frem som en samtidsfotograf som kan plasseres innenfor den piktoralistiske tradisjonen.

Hjelmen jobber som nevnt gjennomgående analogt og kopierer alle fotografiene selv i mørkerom. Alle kopiene er kvadratiske og gjengitt i små størrelser. På den måten oppfatter man som betrakter fotografiene i boken som en serie, selv om motivene er svært forskjellige, og det ikke er et eksplisitt tema som behandles.

Fotografiene kan ikke plasseres verken i tid eller rom. De representerer noe tidløst og dermed også noe eventyraktig. Hjelmen problematiserer ikke et klart definert konsept, men han forteller allikevel en historie – et lite eventyr om utsnitt fra et liv.

Alle fotografiene bindes sammen av det samme eventyraktige billedspråket. En tåkete sirkel rammer inn mange av motivene, som om et sceneteppe trekkes til side og hverdagsscenen utfolder seg som noe magisk. Hverdagsmagi.