Skrevet av Maria LundbergFoto.no møter Callie Shell på Nobels Fredssenter i Oslo hvor hun har fått en omvisning på sin egen utstilling, bare noen timer før hun skal holde sitt bildeforedrag for norske fotografer under dok10.
Etter å ha jobbet som stabsfotograf i det hvite hus, vært Al Gores faste fotograf i åtte år og fulgt Obama de siste fire årene, skulle man tro at Callie Shell var over den verste skjelven. Men den gang ei. - Vet du, fortsatt hender det at jeg rister på hendene når jeg står der med kamera og vet at det skal skje noe viktig, hvor det står mye på spill, og hvor en brøkdel av et sekund kan være avgjørende for om jeg får gjort jobben min.
Skjelven til tross, - Callie Shell har så langt overbevist en hel verden om at hun kan holde stø fokus når det gjelder. Hennes prisvinnende portrettserie av president Obama har reist over hele verden siden hans valgseier var et faktum. Det kunne være fristende å anta at den slags meritter fort gjør en fotograf blasert. Callie Shell tar imidlertid alt annet enn lett på sin jobb som dokumentarist i det Hvite Hus.
- I min jobb kan jeg aldri slappe av og hvile på mine laurbær. Jeg kan aldri tillate meg å tro at jeg har alt under kontroll. Faktum er at som fotograf har du aldri noe under kontroll, ikke engang deg selv eller kamera. Alt kan streike når du minst venter det. Jeg vet at det er ingen selvfølge at jeg får et godt bilde. Derfor må jeg alltid være skjerpet og parat.
Tilfeldigheter gjorde at hun begynte å fotografere Obama. Hun var på oppdrag og skulle dekke presidentkandidat John Kerrys valgkampanje, da hun møtte Obama bak scenen. Batchen med bilder som gikk tilbake til desken i Time Magazine viste flere bilder av Obama enn av Kerry. - Jeg bare fikk en sterk intuisjon på at den mannen kom til å bli viktig i fremtiden. Helt instinktivt appellerte han til meg, og jeg bare tok bildene ut fra en ren magefølelse.
Det skulle vise seg at den magefølelsen var til å stole på. Callie Shell har imidlertid ikke alltid visst at det var fotograf hun skulle bli. Det tok tid før hun oppdaget at det var mulig å lage seg et selvstendig liv og en karriere som fotograf. - Jeg kommer fra en familie hvor alle er tegnetalenter foruten meg. I tillegg var jeg sjenert, og følte at jeg måtte anstrenge meg i mange situasjoner for å være på høyden i sosiale situasjoner på ungdomsskolen og på videregående.
Jeg har alltid likt å skrive, og det var egentlig via skrivingen at jeg også tok mitt første bilde for skoleavisen på colleget. Jeg ble spurt om å dekke en sak og fikk et kamera mellom hendene. Jeg ante ikke opp-ned på apparatet, og kom tilbake til desken med et totalt overeksponert bilde. Heldigvis fikk jeg hjelp av en dyktig labassistent som reddet negativene mine og hjalp meg med å fremkalle et bilde som kunne brukes. Jeg ble veldig fascinert av prosessen, og av kunnskapene som lå bak det å lage et bilde. Jeg hadde aldri før tenkt at fotografi var noe man kunne drive på med . Da jeg så bildet mitt på forsiden av skoleavisen, var det en helt ny erkjennelse for meg. Plutselig gikk det opp for meg at jeg faktisk kunne jobbe som fotograf!
Callie Shell fortsatte med å ta bilder, og er selvlært. Hun har aldri tatt noen formell utdanning som fotograf. - Jeg har jobbet med enormt dyktige kolleger som i grunnen har lært meg alt jeg kan om fotografi. Da jeg traff min mann som også er fotograf, skjedde det noe grunnleggende med selvtilliten min. Han støttet meg, og lærte meg enormt mye om det å tenke bilder, hva som skal til for å få det til.
Den første jobben som fotojournalist etter studiene fikk Callie Shell fordi hun var flink med folk. - Jeg søkte på en jobb som fotograf i lokalavisen hjemme, og viste vel frem en mildt sagt nokså middelmådig portfolie til redaktøren, den gangen. Hans tilbakemelding var at han kunne lære hvem som helst å eksponere riktig, men at det å være god til å komme i kontakt med folk ikke var noe han kunne lære bort. Så fikk jeg jobben. På den måten kan du si at det er takket være min tidlige sjenanse, at jeg endte opp som fotograf. Jeg måtte tvinge meg selv til å takle sosiale settinger og fremmede folk. Det ble en avgjørende egenskap da jeg fikk min første jobb som fotojournalist.
Callie Shell har gjort suksess som ikonfotograf. Hennes tilnærming til fotografi er fortsatt preget av ydmykhet. - Når du fotograferer folk, tar du på en måte en liten bit av deres liv. Det krever respekt, og du skylder på en måte folk noe når du tar et bilde av dem. Den tanken har jeg alltid med meg, uansett situasjon. Det er ikke slik at det er jeg som er stjernen. Jeg er den som skal takke for at andre lar meg få være der. Jeg er den som skylder andre, ikke motsatt.
Prisbelønte Shell forteller hvordan et møte med Nelson Mandela gjorde et sterkt inntrykk på henne og preget hennes holdninger knyttet til det å vise andre respekt. - Jeg husker at Mandela hilste på alle som hadde møtt frem til denne anledningen hvor jeg var tilstede, hvordan han stoppet ved hver og en i sær, tok hånden deres, møtte blikket og hilste. Han lot alle bli få opplevelsen av å bli sett og respektert. Det var sterkt å oppleve hva det gjorde med folk. Stemningen i rommet var helt fantastisk varm.
Shell trekker linjen fra denne erfaringen til etikken knyttet til det å arbeide som fotograf og møte mennesker. Hun er tydelig når jeg spør henne hva hun tror er fotografens viktigste egenskap. - Når Mandela kan være hyggelig med alle, hvem er da du eller jeg som kan tillate oss å ikke være det? Mange unge fotografer i dag overrasker meg med sin ignorante, selvgode arroganse. De er seg selv nok, og oppfører seg som primadonnaer uten folkeskikk. For å oppnå hva da? Noe av det viktigste du har som fotograf, er respekten for andre.
Teknologisk latskap er en annen side ved dagens fotografer som Shell har sterke meninger om. - En dyktig fotograf kan levere kvalitet som ikke avhenger av at du er god i photoshop. Mange unge fotografer i dag tror at de kan photoshoppe og beskjære seg frem til gode bilder. De tar feil. Når du leverer bilder til en bildedesk, leverer du hele bildet, det originale utsnittet. Alltid. Det er bare slik en profesjonell redaktør kan bedømme kvaliteten på arbeidet ditt. Det er heller ikke utstyret ditt som avgjør, men hvordan du bruker blikket ditt og intuisjonen din.
Selv jobber Callie Shell bare med fastobjektiver, 24 mm og 50 mm. - Jeg orker ikke forholde meg til alle valgene som et zoomobjektiv gir meg, det forstyrrer meg i arbeidet. Jeg liker å vite at det jeg ser, er det jeg får. Å jobbe med fastobjektiver er en måte å redusere antallet faktorer som kan spille fotografen et puss i en viktig situasjon. Det gjelder å minimere risikoen for feilskjær.
På mange måter beskriver Callie Shell seg selv som en risikoavers person. - Jeg liker ikke å ta sjanser, spesielt ikke med bildene mine. Derfor lar jeg mannen min redigere og gjøre det endelige utvalget når jeg skal vise bilder. Han ser fotografiene mine på en annen måte enn jeg gjør det, og tar større sjanser når han gjør utvalget. Det styrker bildene mine, og gir meg mange ganger aha-opplevelser i forhold til å se eget arbeid.
Å tenke dramaturgi i opptaksøyeblikket er like viktig for Shell som å tenke den endelige fortellerlinjen når bildene skal vises i sammenheng. - Jeg tenker hele tiden en løpende fortelling når jeg er på oppdrag. Jeg forsøker å tenke på alle de ulike enkeltelementene som skal til for å fortelle en historie best mulig. Å få til en god historie handler for meg ofte om å se på detaljene som beskriver hovedpersonen, gjerne uten at hovedpersonen selv er i bildet. Noen ganger blir dét faktisk de mest spennende bildene. Ofte er det slik at det er det som skjer i rommet ved siden av rommet der presidenten oppholder seg, som er det viktigste for fortellingen.
Tålmodighet er et stikkord for jobben som fotograf i det Hvite Hus. - Mange tror at det å fotografere presidenten er så takknemlig fordi det skjer så mye hele tiden. Men faktisk er det helt feil! Jobben med å dokumentere Obama er ingen glamourtilværelse. Størsteparten av tiden handler det om en mann i hvit skjorte og slips som leser dokumenter, sitter i møter og snakker rundt et bord, eller som sitter i telefonen. Det er utrolig utfordrende å lykkes med å lage spennende bilder i en slik setting. Du må virkelig være observant for å få med deg de verdifulle øyeblikkene hvor en bitte liten detalj plutselig gjør at situasjonen kan la seg overføre til et interessant fotografi. Det øyeblikket kan du aldri forutsi, understreker Shell.
Det har ikke manglet på tilbakemeldinger på bildene hennes fra publikum. Mange takker henne for å ha vist verden at også livet i Det Hvite Hus kan ha et menneskelig preg. Mange mener at hennes humane portrett av Obama har vært avgjørende for den massive oppslutningen hans blant folk. Selv er Callie Shell bevisst sin rolle som politisk fotograf, men ønsker å ha et usentimentalt forhold til arbeidet sitt.
- Min jobb er å ta bilder som viser Obamas hverdag - som menneske og som folkets president. Jeg tjenestegjør ikke et politisk ideal, og jeg er ikke ute etter å konstruere myter rundt Obama, like lite som jeg er opptatt av egen heltestatus.
Folk må gjerne mene hva de vil om meg. Sannheten er at det er lite i denne jobben som er særlig lukrativt. Jeg lever i lange perioder borte fra familien min, jobben er ikke særlig godt lønnet, og jeg tilbringer mye tid alene og på reise. Store deler av dagene går med til å bare vente. Vente, vente og vente. Det er langtfra en drømmetilværelse, men jeg gjør det fordi jeg opplever at jeg er ekstremt priveligert som får sjansen.
- Å lykkes som fotograf handler om å innse at du begynner på begynnelsen, og jobber deg fremover derfra. Ingen begynner på topp som stjernefotograf. Ydmykhet, respekt og tålmodighet er de tre kanskje viktigste stikkordene for å få det til. Så må du i tillegg ha en historie å fortelle. Den som ikke har det, kan ikke photoshoppe seg ut av et innholdsløst bilde.
- Mange sier til meg at det må være den enkleste sak i verden å ta gode bilder av Obama, han er jo både fotogen og president. Mitt svar er, at godt fotografi verken handler om titler eller skjønnhet. Derfor spør jeg alltid meg selv når jeg vurderer mine egne bilder: - Ville dette vært et interessant bilde hvis det ikke handlet om Obama, men om en helt annen, ukjent person? Hvis svaret er nei, er heller ikke bildet godt nok. Så enkelt er det.
www.callieshell.com
www.digitaljournalist.com
Etter å ha jobbet som stabsfotograf i det hvite hus, vært Al Gores faste fotograf i åtte år og fulgt Obama de siste fire årene, skulle man tro at Callie Shell var over den verste skjelven. Men den gang ei. - Vet du, fortsatt hender det at jeg rister på hendene når jeg står der med kamera og vet at det skal skje noe viktig, hvor det står mye på spill, og hvor en brøkdel av et sekund kan være avgjørende for om jeg får gjort jobben min.
Skjelven til tross, - Callie Shell har så langt overbevist en hel verden om at hun kan holde stø fokus når det gjelder. Hennes prisvinnende portrettserie av president Obama har reist over hele verden siden hans valgseier var et faktum. Det kunne være fristende å anta at den slags meritter fort gjør en fotograf blasert. Callie Shell tar imidlertid alt annet enn lett på sin jobb som dokumentarist i det Hvite Hus.
- I min jobb kan jeg aldri slappe av og hvile på mine laurbær. Jeg kan aldri tillate meg å tro at jeg har alt under kontroll. Faktum er at som fotograf har du aldri noe under kontroll, ikke engang deg selv eller kamera. Alt kan streike når du minst venter det. Jeg vet at det er ingen selvfølge at jeg får et godt bilde. Derfor må jeg alltid være skjerpet og parat.
Tilfeldigheter gjorde at hun begynte å fotografere Obama. Hun var på oppdrag og skulle dekke presidentkandidat John Kerrys valgkampanje, da hun møtte Obama bak scenen. Batchen med bilder som gikk tilbake til desken i Time Magazine viste flere bilder av Obama enn av Kerry. - Jeg bare fikk en sterk intuisjon på at den mannen kom til å bli viktig i fremtiden. Helt instinktivt appellerte han til meg, og jeg bare tok bildene ut fra en ren magefølelse.
Det skulle vise seg at den magefølelsen var til å stole på. Callie Shell har imidlertid ikke alltid visst at det var fotograf hun skulle bli. Det tok tid før hun oppdaget at det var mulig å lage seg et selvstendig liv og en karriere som fotograf. - Jeg kommer fra en familie hvor alle er tegnetalenter foruten meg. I tillegg var jeg sjenert, og følte at jeg måtte anstrenge meg i mange situasjoner for å være på høyden i sosiale situasjoner på ungdomsskolen og på videregående.
Jeg har alltid likt å skrive, og det var egentlig via skrivingen at jeg også tok mitt første bilde for skoleavisen på colleget. Jeg ble spurt om å dekke en sak og fikk et kamera mellom hendene. Jeg ante ikke opp-ned på apparatet, og kom tilbake til desken med et totalt overeksponert bilde. Heldigvis fikk jeg hjelp av en dyktig labassistent som reddet negativene mine og hjalp meg med å fremkalle et bilde som kunne brukes. Jeg ble veldig fascinert av prosessen, og av kunnskapene som lå bak det å lage et bilde. Jeg hadde aldri før tenkt at fotografi var noe man kunne drive på med . Da jeg så bildet mitt på forsiden av skoleavisen, var det en helt ny erkjennelse for meg. Plutselig gikk det opp for meg at jeg faktisk kunne jobbe som fotograf!
Callie Shell fortsatte med å ta bilder, og er selvlært. Hun har aldri tatt noen formell utdanning som fotograf. - Jeg har jobbet med enormt dyktige kolleger som i grunnen har lært meg alt jeg kan om fotografi. Da jeg traff min mann som også er fotograf, skjedde det noe grunnleggende med selvtilliten min. Han støttet meg, og lærte meg enormt mye om det å tenke bilder, hva som skal til for å få det til.
Den første jobben som fotojournalist etter studiene fikk Callie Shell fordi hun var flink med folk. - Jeg søkte på en jobb som fotograf i lokalavisen hjemme, og viste vel frem en mildt sagt nokså middelmådig portfolie til redaktøren, den gangen. Hans tilbakemelding var at han kunne lære hvem som helst å eksponere riktig, men at det å være god til å komme i kontakt med folk ikke var noe han kunne lære bort. Så fikk jeg jobben. På den måten kan du si at det er takket være min tidlige sjenanse, at jeg endte opp som fotograf. Jeg måtte tvinge meg selv til å takle sosiale settinger og fremmede folk. Det ble en avgjørende egenskap da jeg fikk min første jobb som fotojournalist.
Callie Shell har gjort suksess som ikonfotograf. Hennes tilnærming til fotografi er fortsatt preget av ydmykhet. - Når du fotograferer folk, tar du på en måte en liten bit av deres liv. Det krever respekt, og du skylder på en måte folk noe når du tar et bilde av dem. Den tanken har jeg alltid med meg, uansett situasjon. Det er ikke slik at det er jeg som er stjernen. Jeg er den som skal takke for at andre lar meg få være der. Jeg er den som skylder andre, ikke motsatt.
Prisbelønte Shell forteller hvordan et møte med Nelson Mandela gjorde et sterkt inntrykk på henne og preget hennes holdninger knyttet til det å vise andre respekt. - Jeg husker at Mandela hilste på alle som hadde møtt frem til denne anledningen hvor jeg var tilstede, hvordan han stoppet ved hver og en i sær, tok hånden deres, møtte blikket og hilste. Han lot alle bli få opplevelsen av å bli sett og respektert. Det var sterkt å oppleve hva det gjorde med folk. Stemningen i rommet var helt fantastisk varm.
Shell trekker linjen fra denne erfaringen til etikken knyttet til det å arbeide som fotograf og møte mennesker. Hun er tydelig når jeg spør henne hva hun tror er fotografens viktigste egenskap. - Når Mandela kan være hyggelig med alle, hvem er da du eller jeg som kan tillate oss å ikke være det? Mange unge fotografer i dag overrasker meg med sin ignorante, selvgode arroganse. De er seg selv nok, og oppfører seg som primadonnaer uten folkeskikk. For å oppnå hva da? Noe av det viktigste du har som fotograf, er respekten for andre.
Teknologisk latskap er en annen side ved dagens fotografer som Shell har sterke meninger om. - En dyktig fotograf kan levere kvalitet som ikke avhenger av at du er god i photoshop. Mange unge fotografer i dag tror at de kan photoshoppe og beskjære seg frem til gode bilder. De tar feil. Når du leverer bilder til en bildedesk, leverer du hele bildet, det originale utsnittet. Alltid. Det er bare slik en profesjonell redaktør kan bedømme kvaliteten på arbeidet ditt. Det er heller ikke utstyret ditt som avgjør, men hvordan du bruker blikket ditt og intuisjonen din.
Selv jobber Callie Shell bare med fastobjektiver, 24 mm og 50 mm. - Jeg orker ikke forholde meg til alle valgene som et zoomobjektiv gir meg, det forstyrrer meg i arbeidet. Jeg liker å vite at det jeg ser, er det jeg får. Å jobbe med fastobjektiver er en måte å redusere antallet faktorer som kan spille fotografen et puss i en viktig situasjon. Det gjelder å minimere risikoen for feilskjær.
På mange måter beskriver Callie Shell seg selv som en risikoavers person. - Jeg liker ikke å ta sjanser, spesielt ikke med bildene mine. Derfor lar jeg mannen min redigere og gjøre det endelige utvalget når jeg skal vise bilder. Han ser fotografiene mine på en annen måte enn jeg gjør det, og tar større sjanser når han gjør utvalget. Det styrker bildene mine, og gir meg mange ganger aha-opplevelser i forhold til å se eget arbeid.
Å tenke dramaturgi i opptaksøyeblikket er like viktig for Shell som å tenke den endelige fortellerlinjen når bildene skal vises i sammenheng. - Jeg tenker hele tiden en løpende fortelling når jeg er på oppdrag. Jeg forsøker å tenke på alle de ulike enkeltelementene som skal til for å fortelle en historie best mulig. Å få til en god historie handler for meg ofte om å se på detaljene som beskriver hovedpersonen, gjerne uten at hovedpersonen selv er i bildet. Noen ganger blir dét faktisk de mest spennende bildene. Ofte er det slik at det er det som skjer i rommet ved siden av rommet der presidenten oppholder seg, som er det viktigste for fortellingen.
Tålmodighet er et stikkord for jobben som fotograf i det Hvite Hus. - Mange tror at det å fotografere presidenten er så takknemlig fordi det skjer så mye hele tiden. Men faktisk er det helt feil! Jobben med å dokumentere Obama er ingen glamourtilværelse. Størsteparten av tiden handler det om en mann i hvit skjorte og slips som leser dokumenter, sitter i møter og snakker rundt et bord, eller som sitter i telefonen. Det er utrolig utfordrende å lykkes med å lage spennende bilder i en slik setting. Du må virkelig være observant for å få med deg de verdifulle øyeblikkene hvor en bitte liten detalj plutselig gjør at situasjonen kan la seg overføre til et interessant fotografi. Det øyeblikket kan du aldri forutsi, understreker Shell.
Det har ikke manglet på tilbakemeldinger på bildene hennes fra publikum. Mange takker henne for å ha vist verden at også livet i Det Hvite Hus kan ha et menneskelig preg. Mange mener at hennes humane portrett av Obama har vært avgjørende for den massive oppslutningen hans blant folk. Selv er Callie Shell bevisst sin rolle som politisk fotograf, men ønsker å ha et usentimentalt forhold til arbeidet sitt.
- Min jobb er å ta bilder som viser Obamas hverdag - som menneske og som folkets president. Jeg tjenestegjør ikke et politisk ideal, og jeg er ikke ute etter å konstruere myter rundt Obama, like lite som jeg er opptatt av egen heltestatus.
Folk må gjerne mene hva de vil om meg. Sannheten er at det er lite i denne jobben som er særlig lukrativt. Jeg lever i lange perioder borte fra familien min, jobben er ikke særlig godt lønnet, og jeg tilbringer mye tid alene og på reise. Store deler av dagene går med til å bare vente. Vente, vente og vente. Det er langtfra en drømmetilværelse, men jeg gjør det fordi jeg opplever at jeg er ekstremt priveligert som får sjansen.
- Å lykkes som fotograf handler om å innse at du begynner på begynnelsen, og jobber deg fremover derfra. Ingen begynner på topp som stjernefotograf. Ydmykhet, respekt og tålmodighet er de tre kanskje viktigste stikkordene for å få det til. Så må du i tillegg ha en historie å fortelle. Den som ikke har det, kan ikke photoshoppe seg ut av et innholdsløst bilde.
- Mange sier til meg at det må være den enkleste sak i verden å ta gode bilder av Obama, han er jo både fotogen og president. Mitt svar er, at godt fotografi verken handler om titler eller skjønnhet. Derfor spør jeg alltid meg selv når jeg vurderer mine egne bilder: - Ville dette vært et interessant bilde hvis det ikke handlet om Obama, men om en helt annen, ukjent person? Hvis svaret er nei, er heller ikke bildet godt nok. Så enkelt er det.
www.callieshell.com
www.digitaljournalist.com
Callie Shell foran et av bildene av Obama som er utstilt på Nobels Fredssenter i Oslo.
Maria Lundberg
Callie Shell dokumenterer sin egen utstilling på Nobels Fredssenter i Oslo.
Maria Lundberg
Callie Shelllot seg fascinere av en is-skulptur på Aker Brygge. Her dokumenteres fenomenet.
Maria Lundberg
Et av Shells ikoniske bilder av presidentparet Obama.
Callie Shell