Om Mandela skulle kjede seg kunne han reise seg og gå når som helst. Morten Krogvold trakk pusten dypt og sa:
Herr president, jeg har et spørsmål: Hvordan er det å sitte 25 år i fengsel uten å få treffe en kvinne?
Morten Krogvold holdt pusten. Hadde han gått for langt? Han har aldri etterstrebet å få dem han fotograferer til å slappe av. Han vil tvert imot at de skal være på tå hev, at kontakt og energi skal oppstå, slik at det gnistrer.
Nelson Mandela stoppet i steget, kikket på Krogvold og sa:
Dette kommer til å bli interessant.
En stund etter fotograferingen bestilte Nelson Mandela 4 000 kopier av portrettet.
Jeg vil ikke si at det er det beste portrettet jeg har tatt, men jeg er stolt av at jeg våget å ta initiativet, at jeg utfordret meg selv.
Etter 40 år som fotograf går han fremdeles gjennom samme helvete med hvert bilde. Det blir bare vanskeligere. I tillegg til at selve handverket må stemme bakgrunn, lys, komposisjon så blir alt dødt om det ikke oppstår en dialog og en originalitet, en egenart. Alt må filtreres gjennom den krogvoldske sjelen.
For 10 år siden fikk jeg mye kritikk og da blir det lett til at man forsøker å tilpasse seg til hva andre synes og til hva som er in og på moten akkurat da. Men jeg vil at det skal finnes en tidløshet i mine bilder. At mennesker skal kunne se på dem om 50 år og at de da fremdeles skal ha noe eget og personlig over seg, samtidig som mennesker skal kunne se på dem i dag og tro at bildene ble tatt for 50 år siden.
Hans venner sa til ham at han skulle gi blaffen i kritikerne. At han skulle bli enda mer Morten Krogvold enn han allerede var.
Slik har han beholdt gnisten. Så ukuelig er hans ild at den svenske forfatteren og musikeren Ulf Lundell en gang skrev om Krogvold at Mannen brenner så sterkt at han en dag kommer til å sette fyr på seg selv. Når det begynner å ryke, så slukk flammene med ett par flasker champagne av beste merke. Send regningen til meg.
Herr president, jeg har et spørsmål: Hvordan er det å sitte 25 år i fengsel uten å få treffe en kvinne?
Morten Krogvold holdt pusten. Hadde han gått for langt? Han har aldri etterstrebet å få dem han fotograferer til å slappe av. Han vil tvert imot at de skal være på tå hev, at kontakt og energi skal oppstå, slik at det gnistrer.
Nelson Mandela stoppet i steget, kikket på Krogvold og sa:
Dette kommer til å bli interessant.
En stund etter fotograferingen bestilte Nelson Mandela 4 000 kopier av portrettet.
Jeg vil ikke si at det er det beste portrettet jeg har tatt, men jeg er stolt av at jeg våget å ta initiativet, at jeg utfordret meg selv.
Etter 40 år som fotograf går han fremdeles gjennom samme helvete med hvert bilde. Det blir bare vanskeligere. I tillegg til at selve handverket må stemme bakgrunn, lys, komposisjon så blir alt dødt om det ikke oppstår en dialog og en originalitet, en egenart. Alt må filtreres gjennom den krogvoldske sjelen.
For 10 år siden fikk jeg mye kritikk og da blir det lett til at man forsøker å tilpasse seg til hva andre synes og til hva som er in og på moten akkurat da. Men jeg vil at det skal finnes en tidløshet i mine bilder. At mennesker skal kunne se på dem om 50 år og at de da fremdeles skal ha noe eget og personlig over seg, samtidig som mennesker skal kunne se på dem i dag og tro at bildene ble tatt for 50 år siden.
Hans venner sa til ham at han skulle gi blaffen i kritikerne. At han skulle bli enda mer Morten Krogvold enn han allerede var.
Slik har han beholdt gnisten. Så ukuelig er hans ild at den svenske forfatteren og musikeren Ulf Lundell en gang skrev om Krogvold at Mannen brenner så sterkt at han en dag kommer til å sette fyr på seg selv. Når det begynner å ryke, så slukk flammene med ett par flasker champagne av beste merke. Send regningen til meg.