Skrevet av Maria LundbergUnder Årets Bilde sist uke år fikk hun det prestisjefylte stipendet fra Karina Jensens minnefond. Med femogtyve tusen flere gjeve lapper i lomma, er hun dermed snart i dypdykk inn i et nytt fotodokumentarisk prosjekt, denne gang i samarbeid med filmskaperen Kari Pettersen.
- Det skal handle om norske spøkelsesbyer, sier Marie og smiler hemmelighetsfullt over kaffen. - Men mer kan jeg nesten ikke si. Bare at det er veldig spennende.
Med sin koffert fra Berlin
Vi møtes en lørdag formiddag i Oslo. Marie Sjøvold har tatt med seg sin koffert fra Berlin for å gjeste Dok08 og kjæresten noen dager. I en alder av 25 år har hun allerede gjort seg bemerket på den internasjonale kunstfotoarenaen. Med base i Berlin pendler hun mellom Tyskland og Norge, og er i et konstant spensthopp mellom ulike bildesjangrer hele tiden.
– Jeg jobber først og fremst med egne prosjekter. Innimellom frilanser jeg for VG. Men aller mest er jeg min egen sjef, min egen prosjektleder, min egen sekretær. Livet som frilansfotograf handler mye om multitasking. Men jeg liker det!
Fotojournalistikk i hjemmelekse
Marie startet som reklamefotograf. Det var liksom dét hun skulle bli. Men så ble det likevel noe helt annet.
- Jeg er utrolig glad for den faglige ballasten jeg har med meg fra tiden som lærlingassistent hos fotograf Kjell Brustad, etter å ha gått fotolinja på Strømmen. Han var en veldig fin læremester. Det ga meg mye flott kunnskap. Under svenneprøven ble jeg så tipset om å søke sommerjobb i VG. Jeg hadde aldri tatt et pressebilde, og visste overhodet ikke hva jeg gikk til. Men jeg kom til intervju! Og ble sendt ut igjen med en hjemmelekse. Jeg fikk beskjed om å dekke en håndballkamp og komme tilbake med bildene. Jeg, som aldri hadde tatt et sportsbilde i hele mitt liv! Men jeg la i vei, fant en kamp, tok bilder og leverte. Så fikk jeg jobben, og siden har VG vært en veldig god oppdragsgiver å jobbe for. Det er et sted hvor alle har forskjellig kunnskap, og det lærer jeg masse av. En slags dynamikk hvor man både gir og tar.
Livets skole
Marie blir litt tankefull. Kanskje går tankene til byen i Europas hjerte hvor hun bor halvparten av tiden. Hun valgte Berlin som base på grunn av energien og stemningen i byen. Hun skulle egentlig bare være der i et halvt år. Nå har det blitt til fire og et halvt. Og flere skal det visst bli. For Marie Sjøvold er i gang med flere parallelle prosjekter, og opplever det hun kaller for sitt livs mest lærerike skole så langt.
- Jeg lærer noe nytt hele tiden. Tiden i Berlin har vært ekstremt viktig for meg. Jeg inspireres av menneskene og miljøene jeg blir kjent med der. Det driver meg videre i forhold til ideer og prosjekter. Jeg inspireres av å møte andre som driver med andre uttrykksformer, og det å treffe andre kunstnere i Berlin har vært viktig for min utvikling både som fotograf og kunstner de siste årene.
I grenseland mellom realisme og fiksjon
Hun jobber mye med installasjoner, hvor bildene hennes inngår som en del av kunstverket, og gjerne i samarbeid med andre kunstnere. Hvordan vil hun beskrive det hun gjør?
– Som kunstner jobber jeg i grenselandet mellom realisme og det fiktive. Jeg vil gjerne overraske med arbeidene mine. På en måte liker jeg å lure betrakteren. Jeg liker å tenke på at de tror de ser noe, og så oppdager de at de egentlig ser noe helt annet. Som fotojournalist jobber jeg helt annerledes. Der skiller jeg veldig strengt. Jeg ville aldri manipulert et journalistisk bilde. I en journalistisk sammenheng må folk vite at de kan stole på at bildet snakker sant. Så der kan jeg ikke drive med lureri.
Om å måle tiden i tårer
Sier Marie. Og smiler lurt. Og røper at tid som tema er et viktig stikkord i hennes kunstneriske arbeid.
– Bare tenk på hvordan det ville være hvis vi målte tiden i noe annet enn klokketid? Hvis du for eksempel målte tiden det tar å komme over en sorg, i antall tårer i stedet for i antall måneder eller år? Eller hvis vi avtaler at et møte var over når kaffen var drukket, ikke når det hadde gått en time? Jeg er ganske fascinert og samtidig frustrert av hvordan vi mennesker forholder oss til tid, og av hvordan samfunnet måler tid på, og derfor er tid et stikkord for flere av prosjektene mine nå.
Møte mellom fortid og nåtid
Et av disse prosjektene. "Disappearing hours", handler om et møte mellom fortid og nåtid, om den tiden som vi ikke ser at forsvinner, og som er vanskelig å fange. Øyeblikket her og nå som blir borte før vi egentlig skjønner at det var her.
– Jeg forsøker å finne måter å nærme meg temaet tid på, fotografisk. Det er jo et totalt abstrakt tema, så hvordan formidle det i noe så konkret som et fotografi? Det er utfordringen. For meg er det både tilnærmingen og tema som avgjør resultatet. Derfor er det også spennende å jobbe innen ulike fotografiske sjangrer.
Insekter med personlighet
Et annet prosjekt Marie Sjøvold jobber med, handler om insekter. – Til åpningen av Litteraturhuset i Oslo laget jeg en animasjonsfilm til teksten 1001 natt, hvor jeg blant annet hadde filmet en flue som lå på ryggen og sprellet. Hun fortsetter ivrig: - Det er utrolig morsomt! Nå gjør fotografen kravlende bevegelser med hender og fingre og illustrerer en flue i tilstand mellom drøm og virkelighet. Fra nabobordet på kaféen titter en mann spørrende bort på oss. Marie fortsetter: - De er så menneskelige. Og det er akkurat det som er poenget med prosjektet! Du kan godt si at dette er et prosjekt hvor jeg også leker med tilskuerens oppfatning av virkelighet og fiksjon. Du tror først at det du ser, bare er et insekt, men så ser du plutselig en levende, liten personlighet. Vi synes jo ofte at insekter bare er plagsomme små kryp. Fluer, for eksempel. Men jeg vil gjerne vise at de faktisk har en personlighet, gi positive assosiasjoner i stedet for negative!
Innsekter gir innsikt
Det er med andre ord et forsøk i humanismens og antropologiens ånd, dette, tenker jeg mens Marie forteller videre om hvordan ideen kom til henne da hun var på hytta en sommer og kjedet seg, og begynte å fotografere insekter. Det vi mennesker gjenkjenner som noe vi identifiserer oss med, åpner for evnen til medfølelse og innlevelse, og sprenger fiendebilder. Marie Sjøvold går altså i et slags korstog for relasjonen mellom mennesket og insektet. I kunstens navn. Armert med kamera. Med mål om at insekter kan gi betrakteren innsikt. Finurlig. Og den slags blir det nye prosjektideer av:
- Når jeg jobbet med et prosjekt og snakker med andre om det, får jeg nye impulser og tanker om ting jeg vil gjøre. Ting baller på seg. Nå i dette flueprosjektet fikk jeg kjennskap til et klassisk litterært verk. Slikt inspirerer.
Inspireres av samarbeid
Og apropos inspirasjon. Marie forteller at hun henter mye av sin inspirasjon fra andre kunstformer, som musikk og litteratur.
– Og så ligger det utrolig mye inspirasjon i det å samarbeide med andre! Det å få tilgang til ulike synspunkter gjør jo at jeg selv blir utfordret og tenker nytt. Det liker jeg godt! Og så liker jeg å arbeide konseptuelt, og der er samarbeidet med andre veldig verdifullt. Ting utvikler seg og vokser når flere slipper til med sine idéer.
– Jeg jobber intuitivt, og også filmatisk. Jeg liker å se bildene mine i en slags helhet, ikke bare ett og ett bilde, men som scener fra en film, der fortellingen fortsetter. Jeg vil også gjerne at bildene mine skal være åpen for andres fortolkninger. Jeg kan se én historie i mine bilder – en annen som ser det samme bildet, ser kanskje en helt annen historie. På den måten vokser bildets historie, samtidig som det skjer en slags samskaping mellom alle som ser det samme bildet, som bidrar med sine ulike fortolkninger.
Malte bilder sammen med bestefaren
Opprinnelig ble Marie inspirert til å ta bilder fordi hun var så dårlig til å male.
– Bestefaren min var maler, og vi malte sammen, men jeg ble aldri noe god til det. Jeg var faktisk skikkelig dårlig på maling. Moren min tok familiebilder. Og på et eller annet tidspunkt, jeg var omtrent tretten år den gangen, skjønte jeg at det å bli fotograf var et yrke, noe man kunne bli. Og siden den gang er det dét jeg har villet drive med.
En fordel å være ung, kvinnelig fotograf
Og siden hun begynte på fotolinja på Strømmen videregående i 1999, er det med kamera som kart og kompass at Marie har utforsket verden. Hun tenker ikke så mye på at hun er ung, kvinnelig fotograf i et mannsdominert miljø:
- En sjelden gang på tyske pressekonferanser kan jeg oppleve en form for nedlatenhet fordi jeg er kvinnelig fotograf, men det skjer heldigvis ikke ofte. Som regel erfarer jeg vel heller det motsatte, - at det er en fordel å være ung kvinne, Jeg blir kanskje mindre truende da, for mange.
Hun har heller ingen spesielle fotografiske forbilder, og lar seg mer inspirere av andre ting enn akkurat fotografi:
- Om jeg har noen forbilder som inspirerer meg i mitt arbeid som fotograf, handler det vel mer om livsstil enn om hva man konkret driver med. Jeg blir inspirert av hvordan folk lever, tenker og velger i livene sine. Hvilke verdier de står for.
Om å være forelsket i fotografi
Og når jeg spør Marie Sjøvold om hva som skal til for å lykkes som fotograf, handler det akkurat om dét. Verdier.
- Det handler om å velge en livsstil. Det er viktig å ha det bra med det du gjør. Du må ikke forvente å bli rik eller berømt, eller at det skal være lett. Jeg vet det kanskje låter som en klisjé, men å arbeide som fotograf er mye hardt arbeid. Du må sette deg mål, og ville jobbe for å nå de. For meg handler det om å være forelsket i fotografi og interessert i fotografiet, ikke i alt rundt det å være fotograf. Det er en viktig forskjell.
___________________________________________
Marie Sjøvold:
http://www.mariesjovold.no/
- Det skal handle om norske spøkelsesbyer, sier Marie og smiler hemmelighetsfullt over kaffen. - Men mer kan jeg nesten ikke si. Bare at det er veldig spennende.
Med sin koffert fra Berlin
Vi møtes en lørdag formiddag i Oslo. Marie Sjøvold har tatt med seg sin koffert fra Berlin for å gjeste Dok08 og kjæresten noen dager. I en alder av 25 år har hun allerede gjort seg bemerket på den internasjonale kunstfotoarenaen. Med base i Berlin pendler hun mellom Tyskland og Norge, og er i et konstant spensthopp mellom ulike bildesjangrer hele tiden.
– Jeg jobber først og fremst med egne prosjekter. Innimellom frilanser jeg for VG. Men aller mest er jeg min egen sjef, min egen prosjektleder, min egen sekretær. Livet som frilansfotograf handler mye om multitasking. Men jeg liker det!
Fotojournalistikk i hjemmelekse
Marie startet som reklamefotograf. Det var liksom dét hun skulle bli. Men så ble det likevel noe helt annet.
- Jeg er utrolig glad for den faglige ballasten jeg har med meg fra tiden som lærlingassistent hos fotograf Kjell Brustad, etter å ha gått fotolinja på Strømmen. Han var en veldig fin læremester. Det ga meg mye flott kunnskap. Under svenneprøven ble jeg så tipset om å søke sommerjobb i VG. Jeg hadde aldri tatt et pressebilde, og visste overhodet ikke hva jeg gikk til. Men jeg kom til intervju! Og ble sendt ut igjen med en hjemmelekse. Jeg fikk beskjed om å dekke en håndballkamp og komme tilbake med bildene. Jeg, som aldri hadde tatt et sportsbilde i hele mitt liv! Men jeg la i vei, fant en kamp, tok bilder og leverte. Så fikk jeg jobben, og siden har VG vært en veldig god oppdragsgiver å jobbe for. Det er et sted hvor alle har forskjellig kunnskap, og det lærer jeg masse av. En slags dynamikk hvor man både gir og tar.
Livets skole
Marie blir litt tankefull. Kanskje går tankene til byen i Europas hjerte hvor hun bor halvparten av tiden. Hun valgte Berlin som base på grunn av energien og stemningen i byen. Hun skulle egentlig bare være der i et halvt år. Nå har det blitt til fire og et halvt. Og flere skal det visst bli. For Marie Sjøvold er i gang med flere parallelle prosjekter, og opplever det hun kaller for sitt livs mest lærerike skole så langt.
- Jeg lærer noe nytt hele tiden. Tiden i Berlin har vært ekstremt viktig for meg. Jeg inspireres av menneskene og miljøene jeg blir kjent med der. Det driver meg videre i forhold til ideer og prosjekter. Jeg inspireres av å møte andre som driver med andre uttrykksformer, og det å treffe andre kunstnere i Berlin har vært viktig for min utvikling både som fotograf og kunstner de siste årene.
I grenseland mellom realisme og fiksjon
Hun jobber mye med installasjoner, hvor bildene hennes inngår som en del av kunstverket, og gjerne i samarbeid med andre kunstnere. Hvordan vil hun beskrive det hun gjør?
– Som kunstner jobber jeg i grenselandet mellom realisme og det fiktive. Jeg vil gjerne overraske med arbeidene mine. På en måte liker jeg å lure betrakteren. Jeg liker å tenke på at de tror de ser noe, og så oppdager de at de egentlig ser noe helt annet. Som fotojournalist jobber jeg helt annerledes. Der skiller jeg veldig strengt. Jeg ville aldri manipulert et journalistisk bilde. I en journalistisk sammenheng må folk vite at de kan stole på at bildet snakker sant. Så der kan jeg ikke drive med lureri.
Om å måle tiden i tårer
Sier Marie. Og smiler lurt. Og røper at tid som tema er et viktig stikkord i hennes kunstneriske arbeid.
– Bare tenk på hvordan det ville være hvis vi målte tiden i noe annet enn klokketid? Hvis du for eksempel målte tiden det tar å komme over en sorg, i antall tårer i stedet for i antall måneder eller år? Eller hvis vi avtaler at et møte var over når kaffen var drukket, ikke når det hadde gått en time? Jeg er ganske fascinert og samtidig frustrert av hvordan vi mennesker forholder oss til tid, og av hvordan samfunnet måler tid på, og derfor er tid et stikkord for flere av prosjektene mine nå.
Møte mellom fortid og nåtid
Et av disse prosjektene. "Disappearing hours", handler om et møte mellom fortid og nåtid, om den tiden som vi ikke ser at forsvinner, og som er vanskelig å fange. Øyeblikket her og nå som blir borte før vi egentlig skjønner at det var her.
– Jeg forsøker å finne måter å nærme meg temaet tid på, fotografisk. Det er jo et totalt abstrakt tema, så hvordan formidle det i noe så konkret som et fotografi? Det er utfordringen. For meg er det både tilnærmingen og tema som avgjør resultatet. Derfor er det også spennende å jobbe innen ulike fotografiske sjangrer.
Insekter med personlighet
Et annet prosjekt Marie Sjøvold jobber med, handler om insekter. – Til åpningen av Litteraturhuset i Oslo laget jeg en animasjonsfilm til teksten 1001 natt, hvor jeg blant annet hadde filmet en flue som lå på ryggen og sprellet. Hun fortsetter ivrig: - Det er utrolig morsomt! Nå gjør fotografen kravlende bevegelser med hender og fingre og illustrerer en flue i tilstand mellom drøm og virkelighet. Fra nabobordet på kaféen titter en mann spørrende bort på oss. Marie fortsetter: - De er så menneskelige. Og det er akkurat det som er poenget med prosjektet! Du kan godt si at dette er et prosjekt hvor jeg også leker med tilskuerens oppfatning av virkelighet og fiksjon. Du tror først at det du ser, bare er et insekt, men så ser du plutselig en levende, liten personlighet. Vi synes jo ofte at insekter bare er plagsomme små kryp. Fluer, for eksempel. Men jeg vil gjerne vise at de faktisk har en personlighet, gi positive assosiasjoner i stedet for negative!
Innsekter gir innsikt
Det er med andre ord et forsøk i humanismens og antropologiens ånd, dette, tenker jeg mens Marie forteller videre om hvordan ideen kom til henne da hun var på hytta en sommer og kjedet seg, og begynte å fotografere insekter. Det vi mennesker gjenkjenner som noe vi identifiserer oss med, åpner for evnen til medfølelse og innlevelse, og sprenger fiendebilder. Marie Sjøvold går altså i et slags korstog for relasjonen mellom mennesket og insektet. I kunstens navn. Armert med kamera. Med mål om at insekter kan gi betrakteren innsikt. Finurlig. Og den slags blir det nye prosjektideer av:
- Når jeg jobbet med et prosjekt og snakker med andre om det, får jeg nye impulser og tanker om ting jeg vil gjøre. Ting baller på seg. Nå i dette flueprosjektet fikk jeg kjennskap til et klassisk litterært verk. Slikt inspirerer.
Inspireres av samarbeid
Og apropos inspirasjon. Marie forteller at hun henter mye av sin inspirasjon fra andre kunstformer, som musikk og litteratur.
– Og så ligger det utrolig mye inspirasjon i det å samarbeide med andre! Det å få tilgang til ulike synspunkter gjør jo at jeg selv blir utfordret og tenker nytt. Det liker jeg godt! Og så liker jeg å arbeide konseptuelt, og der er samarbeidet med andre veldig verdifullt. Ting utvikler seg og vokser når flere slipper til med sine idéer.
– Jeg jobber intuitivt, og også filmatisk. Jeg liker å se bildene mine i en slags helhet, ikke bare ett og ett bilde, men som scener fra en film, der fortellingen fortsetter. Jeg vil også gjerne at bildene mine skal være åpen for andres fortolkninger. Jeg kan se én historie i mine bilder – en annen som ser det samme bildet, ser kanskje en helt annen historie. På den måten vokser bildets historie, samtidig som det skjer en slags samskaping mellom alle som ser det samme bildet, som bidrar med sine ulike fortolkninger.
Malte bilder sammen med bestefaren
Opprinnelig ble Marie inspirert til å ta bilder fordi hun var så dårlig til å male.
– Bestefaren min var maler, og vi malte sammen, men jeg ble aldri noe god til det. Jeg var faktisk skikkelig dårlig på maling. Moren min tok familiebilder. Og på et eller annet tidspunkt, jeg var omtrent tretten år den gangen, skjønte jeg at det å bli fotograf var et yrke, noe man kunne bli. Og siden den gang er det dét jeg har villet drive med.
En fordel å være ung, kvinnelig fotograf
Og siden hun begynte på fotolinja på Strømmen videregående i 1999, er det med kamera som kart og kompass at Marie har utforsket verden. Hun tenker ikke så mye på at hun er ung, kvinnelig fotograf i et mannsdominert miljø:
- En sjelden gang på tyske pressekonferanser kan jeg oppleve en form for nedlatenhet fordi jeg er kvinnelig fotograf, men det skjer heldigvis ikke ofte. Som regel erfarer jeg vel heller det motsatte, - at det er en fordel å være ung kvinne, Jeg blir kanskje mindre truende da, for mange.
Hun har heller ingen spesielle fotografiske forbilder, og lar seg mer inspirere av andre ting enn akkurat fotografi:
- Om jeg har noen forbilder som inspirerer meg i mitt arbeid som fotograf, handler det vel mer om livsstil enn om hva man konkret driver med. Jeg blir inspirert av hvordan folk lever, tenker og velger i livene sine. Hvilke verdier de står for.
Om å være forelsket i fotografi
Og når jeg spør Marie Sjøvold om hva som skal til for å lykkes som fotograf, handler det akkurat om dét. Verdier.
- Det handler om å velge en livsstil. Det er viktig å ha det bra med det du gjør. Du må ikke forvente å bli rik eller berømt, eller at det skal være lett. Jeg vet det kanskje låter som en klisjé, men å arbeide som fotograf er mye hardt arbeid. Du må sette deg mål, og ville jobbe for å nå de. For meg handler det om å være forelsket i fotografi og interessert i fotografiet, ikke i alt rundt det å være fotograf. Det er en viktig forskjell.
___________________________________________
Marie Sjøvold:
http://www.mariesjovold.no/
Marie Sjøvold
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Pust serien
Marie Sjøvold
Fra Shiver at twilight serien
Marie Sjøvold
Fra Shiver at twilight serien
Marie Sjøvold
Fra Shiver at twilight serien
Marie Sjøvold
Fra Shiver at twilight serien
