En samtale med Ian Wallace - del II

I dag presenterer foto.no andre del av et intervju i tre deler med fotokonseptualisten Ian Wallace. Første del ble publisert torsdag 31. januar, mens siste del publiseres i morgen, søndag 3. februar.

HP: Hvordan ser du på din rolle som instruktør for denne bevegelsen?

IW:Jeg vil si at selv om jeg offisielt sett var læreren, så spilte jeg ikke den hierarkiske rollen. Jeg styrte klasserommet og diskusjonen, og jeg ga karakterer og slikt, men med elever som Rodney og Jeff lærte jeg vel så mye og mer av dem enn de noen gang lærte av meg. Jeg fleiper ofte med at jeg var den heldige av oss, siden jeg fikk betalt og de måtte betale.

HP: Du var en veldig ung lærer.

IW: Ja, jeg var 24. Jeg var gift og hadde barn, så jeg måtte jobbe og kunne ikke tulle rundt. Jeg hadde aldri penger, men jeg trodde på kunst og dens viktighet, så jeg støttet kunst, studerte det og lagde det. Jeg lagde det ingen andre lagde. Du vet, hvis du ikke liker det som er der ute, da bør du lage det selv. Det var en utfordring til meg selv og til studentene mine også. Du finner en åpning, noe du vil si, også finner du måter å gjøre det på og involvere andre i det. Det er hva kultur er for meg. Jeg satt ikke å så på Hollywood-produserte filmer som er lagd for å fortelle folk hva de skal tenke. Kultur er hva folk genererer, folks forhold til deres erfaring. Det er det som gjør liver interessant.

HP: Vancouver var en ganske provinsiell by innen kunstverden da dere var yngre, og da jeg snakket med Roy Arden nevnte han at hans møte med kunsthistorie var gjennom medias reproduksjon. Hvordan hadde dette innflytelse på deres arbeid, og hvordan tror du situasjonen er nå?

IW: Nå, med Internett, sirkulerer informasjonen raskere, selvfølgelig. Det samme skjer med avantgarde kunst. Kommunikasjon har alt å si. Jeg tror at greia med Vancouver, den spesifikke situasjonen her, er at vi startet ganske tidlig, det er jo 40 år siden nå, med å forholde oss til det å være fra en provinsiell kultur. Dette har alt blitt håndtert for lenge siden. Vi forsto tidlig at vi måtte reise, så det var det vi gjorde.

HP: Du hadde også et ganske innflytelsesrikt program for besøkende kunstnere?

IW: Ja, det stemmer. Kunstskolene tilbake på 70-tallet var ikke store institusjoner slik som i dag. Nå har Emily Carr Institute, skolen jeg underviste på, svære bygninger og masse administrasjon. På 70-tallet var vi bare noen få som drev skolen med lokaler spredt rundt i byen, så jeg foreslo “Se nå her, dere har ikke topp struktur her, så hvorfor kan dere ikke gi meg et årsverk som vi kan bruke på å invitere kunstnere hit?" og det fikk jeg. Slik kunne jeg dra til New York, se meg rundt og invitere folk til å komme å være en uke med oss.

HP: Hvem kom?

IW: Joseph Kosuth, Dan Graham, Barbara Kruger og Laurie Anderson for å nevne noen. Alle personer fra avantgarde-miljøet i New York. De hadde en stor innflytelse på studentene når de var her. Jeg tok også med meg studenter til New York for å møte kunstnere, se gallerier og slikt. Mange av dem vi prater om nå, som Stan Douglas og Roy Arden, var blandt studentene på disse turene.

HP: Hvordan ser du på forskjellen mellom en praktisk og en akademisk utdannelse? De fleste av dere hadde en akademisk tilnærming.

IW: Det stemmer, det er et unikt aspekt med gruppen som jeg ikke nevnte tidligere. Vi kom ikke fra kunstskolen. Jeg pleide å fleipe med at det eneste man lærer på kunstskoler er dårlige vaner og man ender opp med å okkupere en tradisjonell plass i kunsten. Jeg har nok kanskje den mest tradisjonelle tilnærmingen av oss, i og med at jeg er kunsthistoriker. For eksempel, hvis man ser på hva Rodney gjør nå, så gjør han litt narr av og parodierer konservative europeiske malere som Alberto Magnelli. Man kan kalle det akademisk abstraksjon. Det er ganske sjarmerende bilder. De er dårlige, men dårlige på en god måte. Og Rodney er en mester på slikt.

HP: Han spiller en rolle? Jeg har hørt at han ikke vil si det selv..

IW: Selvfølgelig. Han sier nok nei, men jeg mener kunst må holde deg litt på tå-hev. Man er ikke sikker på hva som er sant eller ikke, man må finne det ut på egen hånd. Og det er en naturlig strategi i kunst, siden de fleste kunstnere ikke er helt sikker på hva de driver med, man må jobbe litt i mørke og prøve å få det til. Man bruker sin beste dømmekraft og intuisjon for å finne ut om det er en god idé eller ikke. Men det overrasker meg alltid når folk tar helt av over ett arbeid jeg ikke er overbegeistret for, mens andre ganger legger jeg masse tid, penger og arbeid inn i noe som kanskje ikke slår an i det hele tatt. Rasjonelle avgjørelser gjøres på grunnlag av inspirerte intuisjoner. Vi kan tenke rasjonelt, jeg er ikke imot rasjonell tenkning, og noen ganger kan man komme frem til et sluttprodukt på denne måten. Men det kan skje en annen prosess også, og man kan komme til et annet svar. En kunstner kan ta feil og være poetisk på en og samme tid. Det er ikke noe absolutt sannhet i kunst. Det er det som er det fine med den.