Rune Johansen

Forestill deg at du sitter på en liten hybel i Oslo med en jobb du aldri drømte om å ha, som du likevel har hatt i 25 år, et havarert ekteskap bak deg og en drøm om å bli fotograf. Du dedikerer én uke hvert år til å ta bilder på hjemstedet du forlot og som du stadig lengter tilbake til. Du drømmer om å bli fotograf, men tror ikke det kommer til å skje. Du føler deg deprimert og lengter etter inspirasjon. Livet kunne absolutt vært lysere.
Forestill deg så 5 år frem i tid: Bildene dine smykker ut den norske ambassaden i Washington. Du er blant de norske samtidskunstnerne som henger på veggen i Nasjonalmuséet. Internasjonale kunst- og fashionmagasiner publiserer og hyller arbeidene dine. Statens garantiinntekt for kunstnere gjør at du kan bruke mer enn én oppspart ferieuke i året på å lage bilder. Du kan se tilbake på tre bokutgivelser på tre år og er i full gang med både den fjerde og femte. Du har din egen spalte i Dagbladet hver søndag til fri disposisjon. Klyp deg i armen: velkommen til Rune Johansens virkelige verden.

Lever alle fotografers drøm
- Det må jo vær alle fotografers drøm å få lag ei bok! Men kem sku ha trudd at a sku få opplev det? Det e jo heilt uvirkelig på tenk på. Æ tenk jo at nu lev æ alle fotografers drøm, som får vær med på det her eventyret.

Rune Johansen ruller seg en rullings og smiler. På bordet mellom oss ligger en eske med nye bilder. Opplagstallene på bøkene hans er like blide som fotografen selv. Den første boka hans, Hiv mannskjiten, kom i 2004. Året etter ble den utgitt på engelsk. Tiden har ikke akkurat stått stille for Rune Johansen de siste årene.

Begynte tilfeldig
- Det hele begynte egentlig litt tilfeldig. Jeg traff en bekjent en sommer for noen år tilbake og viste han bildene mine. Han mente de burde bli til bok. Han kjente til forlaget Press i Oslo som han anbefalte.

Ikke lenge etter at samtalen om å la bilder bli til bok finner sted i Bodø, legger Rune bildene sine i en eske og sender dem avgårde til forlaget. En tid senere kommer tilbakemeldingen fra Oslo.

-Press sa at de likte det de så, men mente at jeg trengte noen som kunne skrive tekster til bildene mine. Rune tar et drag av rullingsen. – Jeg tenkte, - hvem i helsike skal kunne skrive noe til mine bilder? Nei, hvis noen skulle gjøre det, måtte det jo bli meg. Så jeg sa til meg selv, at æ skal pinadø prøv å skriv sjøl.

Mulig å nå ut til folk
Mannen som hele sitt liv har hatt det trøblete med å lese og skrive, bestemte seg dermed for å selv ta tastaturet fatt, med pcens automatiske rettefunksjon som en forutsetning og en velsignelse. Det vågemotet er det mange som er glade for i dag. Stadig kommer henvendelser fra lesere som setter pris på Runes formidling – ikke bare i bilder, men også i ord. – For bare noen dager siden fikk jeg en e-post fra en far som forteller at han og sønnen leser høyt fra boka mi på sengekanten om kvelden. Dét er en heftig tilbakemelding å få! Det gjør meg stolt og glad. Det virker som om det er en utbredt oppfatning om at fotobøker ikke selger i Norge. Mine bøker beviser noe annet. De viser at det er mulig å nå ut til folk.

Size doesn´t matter
Til tross for at Rune jobber kontinuerlig med nye bokprosjekter, er det ikke dét han har i tankene når han går ut med kameraet sitt: - Nei, jeg tenker ikke på sluttresultatet, jeg kan ikke det, da blir det bare ball. For meg handler det bare om å gjennomføre, og så se hva det blir til. Hva er det de sier, der borte i Amerika? Size doesn´t matter.Dessuten er det når du bestemmer deg for å gjøre ingenting, at idéene ofte kommer!

Og apropos Amerika; det er dit Rune nå har tatt turen med sitt nyeste prosjekt. Med støtte fra Fritt Ord i portemoneen og Hasselbladen i bagasjen har han utfordre drømmen om Amerika. Han vil ikke si så mye mer om det, annet enn at det er artig å forsøke å få til noe fra over there. Én ting er imidlertid både Fritt Ord og mange andre nå trygge på: det blir helt sikkert ikke mannskjit, det han returnerer med. Uansett hva det blir.

Likefullt er han redd for at det skal bli for mye Rune Johansen:
- Jeg er skitredd for at det nå er mange som følger med meg. Jeg er redd for å gå over streken, at det skal bli for mange bilder, for kommersielt ... Det er jo typisk at du drømmer om gjennombruddet, og når det så kommer, blir du redd for at du skal falle gjennom. En underlig greie, det der.

Nytt ord i språket
Rune stryker en hånd gjennom en kortklipt, tykk manke. Tenkepause. Han ruller seg en ny rullings. - Det va forræsten litt artig, da æ sku finn en tittel på den første boka. Visste du at ordet ”mannskjit” ikke eksisterte i skriftlig form før æ laga ordet? Rune forteller om telefonsamtalen med Norsk Språkråd da han skulle sette tittel på boka si. Uttrykket ”mannskjit” som svarte til den nordnorske varianten hadde de ikke registrert skriftlig noe sted. Dermed måtte det lages. – Så det bei jo ikke bare ei bok, men også et nytt ord i det norske språk. Ja, æ e e litt fornøyd med det. Det e nu bærre artig.

Bodødialekten har han beholdt. Ikke noe tilgjort språkjåleri å spore hos denne karen. Det er ikke bare språket hjemmefra som holder hus hos Rune. Også hjemlengselen tar rom og krever plass. Og plass får den, det er nemlig lengselen etter hjemme i nord som er drivkraften i Runes bilder. Selv sier han: - Jeg trenger distansen til det kjente for å kunne se. Jeg drives av den konstante hjemlengselen.

Deprimert i stedet for inspirert
Rune begynte å ta bilder for å finne seg selv. Han ble deprimert i stedet for inspirert. Så fant fotografiet han. Heldigvis. Da var det gjort. Ny tenkepause. Ny rullings. Har tiden og suksessen med bildene nordfra endret hans syn på det nordnorske hjemmet?
- Jeg har ikke tenkt på akkurat dét før.. men jo, det har kanskje bidratt til å heve min egen respekt for det. Og én ting er i hvert fall sikkert: Jeg klarer ikke å trykke på knappen hvis jeg ikke liker det jeg ser.

Nå har også verden oppdaget at den liker det unike og kjente, rare, vare og vakre universet som lever i bildene hans. På blender 8 og med eksponeringer på et 15dels sekund som favner de underligste og vidunderligste øyeblikk fra nordnorsk virkelighet, målbinder Rune sitt publikum. Hjemme og ute. - Det er klart, jeg blir både stolt og redd, når snekkerbua hans onkel Leif plutselig henger på den norske ambassaden i Washington. Folka der hjemme skjønner jo ikke helt dette, at verden vil ha bildene mine, at det jeg gjør plutselig får så mye oppmerksomhet. Jeg jobber fort. Med en til tre eksponeringer fanger jeg ikke sjela deres. Det er øyeblikket der og da som er i fokus.

Respekt for begrepet kunst
Rune Johansen har aldri dyrket en identitet som kunstfotograf. Han har respekt og ydmykhet for begrepet kunst: - Jeg holdt på i så mange år og fikk så mange nei før det tok av. Jeg har hatt mange nederlag. Fått nei og fått meg en på trynet. Jeg tror kanskje naiviteten har vært min styrke. Jeg har aldri gitt opp, jeg har hele tida fortsatt å jobbe. Du kan ikke la det være et spørsmål om økonomi eller annet...du må bare gjøre det! Så plutselig løsner det. Du må våge å vise bildene dine! Publisitet er noen ganger viktigere enn penger.

Det har gått en tid nå siden den gang Rune Johansen var en sped tenåring som gikk på den katolske ungdomsklubben i Bodø og fordypet seg i bibliotekets samling med National Geographic. Der så han etter bilder fra Norge, men kunne ikke finne noen. Kanskje var det dét som ble ansporingen til hans egne arbeider. Han lurer litt på det selv. En steintung Konika T3 med blenderautomatikk er også byttet ut siden tenårene. Med et stipend fra Norsk Fotografisk Fond på åtte tusen kroner troppet han opp på Oslo kameraservice. Han gikk ut derfra med fotografens rolls royce: et Hasselblad kamera. Siden har det vært de to.

Du må bærre hold på
Rune Johansen er lavmælt, men bildene hannes verdsettes i dag høyt. Og Rune har ikke høydeskrekk. For når fotografen ikke fotograferer, flyr han faktisk gjerne flysimulator på pcen. Ikke så underlig kanskje, for en fyr som vokste opp 200 meter fra kontrolltårnet i flybyen Bodø. Rune forklarer entusiastisk. – En 737. Æ flyr bærre på Norge, en to-tre timers tur kver gang. Det e skikkelig avkobling for mæ.

Avkobling kan vi skjønne at han ønsker seg mellom øktene. Skjønt, til tross for mye å gjøre, er det fortsatt mer han kunne tenkt seg å ha gjort: - Det fins millioner av prosjekter du kan gjør. Kunsten e å gjennomfør étt. Og så må du ikke syt så mye. Du må bærre hold på.


http://www.runejohansen.com



Robert Meyer - Rune Johansen
Rune Johansen
Robert Meyer
Robert Meyer - Rune Johansen
Rune Johansen
Robert Meyer
Robert Meyer - Rune Johansen
Rune Johansen
Robert Meyer
Robert Meyer - Rune Johansen
Rune Johansen
Robert Meyer
Robertt Meyer - Rune Johansen
Rune Johansen
Robertt Meyer

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Anne Gunn P.
Hei!
Vil bare si at jeg har 3 av bøkene til Rune Johansen, den siste "Glade jul" kom nissen med sist jul. Herlig, befriende, spennende, både i bilder, og ikke minst i ord. Rune Johansen er en anderledes fotograf.Hans formidling av det "alminnelige" er nok det jeg liker best. Bildene er flotte i sin enkelhet, morsomme, og en tankevekker til oss hobbyfotografer om å se det interessante i det vi har rundt oss.Tekstene er et kapittel for seg og har vært gjenstand for høytlesning mer enn èn gang!

Hilsen
Anne Gunn Pedersen
9.1.2011
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu