Anders Petersen

Anders Petersen har vært en viktig bidragsyter til det som kan kalles den subjektive dokumentarsjangeren i fotografi i førti år. Hans gjennombrudd var boken Café Lehmitz (1978), nå er han aktuell med utstiling på The Photographers Gallery i London. Raymond Alv Kristiansen Egge traff ham i London.
Det er en uvanlig solfylt onsdag morgen på tampen av mars måned i London, men vinden biter fra seg i det den reiser seg på bakbena og presser seg gjennom klærne. Den er som et hinder mellom det synlige og hva resten av sansene registrerer, sol og varme er ikke alltid hånd i hanske. Jeg er presis, et sted mellom ni og ti, som avtalt. Jeg setter meg ned for å vente i resepsjonen på Country Inn i Great Russell Street. Mens jeg sitter der plundrer jeg på hva jeg har tenkt til å lokke ut av han, en fotograf som gjennom fire tiår har portrettert mennesker i intime og personlige situasjoner, som selv har sagt at det ikke er bildene som er selve drivkraften, men det å møte nye mennesker.

Nå er situasjonen snudd på hodet. Nå er det Anders Petersen som skal møtes og ”avbildes”. Det slår meg at jeg ikke har sett noen bilder som viser hans ytre, ikke som jeg kan huske i alle fall, men jeg kjenner godt igjen bildene hans når jeg ser dem. Idet dette svirrer rundt i hodet kommer det en fotograf ut av heisen og inn i resepsjonen. Han har ikke med seg kamera, men det er noe med dem som reiser rundt og ser verden gjennom en søker, som gjør det mulig å kjenne dem igjen uten de rette attributtene. ”Are you looking for someone?” Spør han. ”Anders?” Svarer jeg med Norsk intonasjon. ”Aha… Anders.” Vi hilser, jeg klargjør hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, og jeg skjønner fort hvordan han kommer så tett inn på subjektene sine. Det er ikke spor av konformitet i situasjonen, og vi begynner å snakke.

Hva betyr nomineringen til Deutsche Börse Prize 07 for deg?
- Du vet jo hvordan det er om du jobber som jeg gjør, litt hulter til bulter og her og der så er det veldig hyggelig å bli lagt merke til. Jeg blir litt rørt og takknemlig når det er noen som ser det jeg gjør, man behøver stimulans og man har behov for å bli sett.

Lever du ene og alene av å fotografere?
- Åh ja! Det har jeg gjort i førti år. Jeg er veldig takknemlig for å kunne leve på den måten. Jeg kan leve fritt og holde på med det jeg har lyst til.

Hva ser etter når du starter et nytt prosjekt, hva er det som interesserer deg?
- Det som interesserer meg, jo eldre jeg blir, er å stille meg selv mot veggen. Å sette meg i en situasjon jeg egentlig ikke burde beherske, å spenne noen nye muskler kan du si. En måte å finne ”nye” mennesker på, annerledes mennesker, eller for å si det på en annen måte, for å kunne inkludere alle motiv; et annerledes og nytt materiale, som jeg virkelig må jobbe med. Jeg vil gå andre veier enn hva jeg tidligere har gjort. Det er så lett å gå på gamle, vel vante og opptråkkede stier. Tidligere har jeg stort sett holdt på med emner og prosjekter som omhandler det som er lukket innenfor fire vegger. Jeg har vært inne i fengsel, mentalsykehus, og lignende institusjoner, nå har jeg lyst til å utvide disse fire veggene, så det ikke blir så trangt. Søke ut til noe mer fritt, men det blir også vanskeligere.

De nyeste bildene dine som nå er stilt ut på Photographers Gallery er fortsatt fra et lite samfunn i et større samfunn. Et lite samfunn som er lukket inne for å si det på en annen måte.
- Ja, og det ”samfunnet” det er jeg det ... jeg har en ide om at uansett hva jeg fotograferer, så vil jeg komme nær idéen om selvportrettet. Selv om det er et fotografi av et eple, så skal det beskrives med følelser, sult, nysgjerrighet, behov og lengsler. Slik blir det fordi jeg fotograferer det jeg kan identifisere meg selv med.

Ser du bildene dine som en samfunnskommentar eller søker du en mer personlig, poetisk stemme?
- Jeg ser det ikke som en kommentar til det samfunnet vi lever i. Jeg ser det mer som en kommentar til det som skjer mellom meg og de menneskene jeg møter. Du kan si det handler om minner. Det er en måte å minnes på. Jeg var nok mer interessert i å kommentere samfunnssituasjonen tidligere. Det var mer åpenbart for meg i fengselet, og til og med prosjektet i Hamburg; Cafe Lémitz, men dette ”møtet” var like viktig da som nå. Og du vet like godt som meg at fotografi handler om mye mer en bare en kommentar. Det handler vel så mye om den som er bak kameraet. Den lengselen og nysgjerrigheten man har, selv om noen prøver å sette andre merkelapper på det. Forsøker å få det til å se ut som noe objektivt. Slik er det bare; samme hvilken fotograf eller sjanger det er så er det de som har utviklet en følsomhet i uttrykket og som bruker den kunnskapen de har som klarer seg. Man må ha en distinkt kvalitet om man skal klare å kommunisere gjennom bilder. Fotografier handler om fotografen og dens drømmer og lengsler, selv om dette høres ut som floskler.

Jeg viste bildene dine til en venn av meg som ikke hadde sett dem før. Hans umiddelbare respons var at de var ”brutalt ærlige”. Hvordan forholder du deg til en slik karakteristikk, er ærlighet viktig for deg; er det noe du søker etter?
- Jeg søker etter oppriktighet. Ærlighet er et veldig verdiladet ord, men oppriktighet vil jeg kalle det. Det er der jeg ser det troverdige. Jeg har vanskelig for å bruke ord som bra og dårlig, i forhold til bilder; et bra bilde, et dårlig bilde. Med de ordene forsvinner all betydning, jeg karakteriserer bilder som troverdige eller ikke troverdige. Man må kjenne igjen personen bak kameraet.

- Jeg har en veldig enkel filosofi når jeg går rundt og fotograferer. For meg er fundamentet at vi er i slekt hele haugen, vi er i en stor familie alle sammen. Om du stiller radaren inn på den primitive ideen så åpnes det plutselig en stor mengde dører, og man kan gå inn i nye rom. En back to basic holdning, og det er kanskje det som din venn opplevde som brutalt. Det er veldig primitivt. Om du for eksempel ikke har drukket vann på en hel dag så er du veldig tørst. Det er samme ide; behov, behov for affeksjon, behovet for seksualitet, alle behov og drifter. Jeg forsøker å bli kvitt fornuften. Det er en tung fotlenke denne fornuften, den er veldig slitsom, ha ha.

Du nevnte seksualitet. Det er en seksuell spenning i en del av bildene dine. Kommer det som en naturlig del av møtet, eller er det en lek med kameraet?
- Jeg tror det er en del av møtet, og min oppfattning av situasjonen og menneskene. Jeg har ingen forutbestemt ide om det. Noen ganger er det et spill for kamera. Jeg husker en gang jeg var i Japan. Jeg kom hjem og Helena, min kopist, fortalte noe oppgitt at det var en kvinne som hadde ringt og spurt etter meg seks, syv ganger, og at det begynte å bli i meste lagt. Så jeg ringte denne kvinnen tilbake for å finne ut av hva hun ville. På telefonen fortalte hun at hun ikke kjente meg, men at hun kjente til bildene mine, og at jeg var nødt til å komme og fotografere henne. Hun hadde en så veldig hyggelig mann på besøk, og dette bare måtte fotograferes. Som sagt så gjort. Jeg reiste til henne og fotograferte, og bildene ble med i boken ”Close Distanse”. Det er et bilde med en eldre gentleman som kysser henne på stumpen, og det var jo et helt klart spill for kamera og et ønske om å bli fotografert.

Så du ser fotografering som en måte å komme i kontakt med mennesker på?
- Ja det er jo det det er! Mange fotografer har en stor porsjon blyghet med seg i ryggsekken. Mange av fotografene jeg kjenner er av en forsiktig og sky karakter, men de er sterke og uttrykksfulle billedskapere. Troverdige fotografer, men veldig forsiktige som privatpersoner. Ta for eksempel første gang jeg møtte Tom Waits. Jeg hadde allerede sett han live flere ganger, og på scenen er han som et dyr med en enorm tilstedeværelse, men som privatperson er han veldig forsiktig og ydmyk. Noe av denne karakteristikken finnes også hos en del fotografer. Om vi ser det på denne måten blir det jo en stor generalisering, som å repetere en gammel klisjé, men jeg tror allikevel det er noe i det, det faller i den retningen.

Apropos Tom Waits; var det gjennom dette møtet at et av dine bilder ble brukt på coveret til Rain Dogs platen?
- Nei det skjedde faktisk før jeg møtte han første gangen. Han ringte meg opp midt på natten, tror det var rundt tre, fire. Han hadde ikke fått med seg dette med tidsforskjellen, men han hadde sett noen av bildene mine. Et hadde han bitt seg spesielt merke i og lurte på om han kunne få bruke dette på platecover. Jeg hadde ingen problemer med det og svarte ja, siden jeg likte musikken hans veldig godt, og har stor respekt for det han gjør.

Det er ganske morsomt med det coverbildet. Jeg hadde nemlig den platen selv før jeg så bildet i Cafe Lémitz boken din og det gikk opp for meg at det ikke var Tom Waits selv som var avbildet. De likner ganske mye på hverandre?
- Ja vist, ja vist. Det er mange som har trodd det. Og det er jo naturligvis derfor han valgte det, på grunn av likheten. Bildet stemmer også godt med hans selvbilde, og det hjelper til med å bygge myten om artisten Tom Waits.

Stemmer det at du har sagt at bildene i seg selv ikke er viktige?
- Bildene er ikke det helt avgjørende. Det er det mellommenneskelige som er drivkraften. Enkelte ganger finner jeg meg selv så oppslukt i situasjonen at jeg glemmer å knipse. Jeg har problemer med å finne ballansen, jeg sette føttene for tett sammen og blir så involvert i situasjonen. Revet med i samtalen. Da blir jeg nødt til å ta et skritt tilbake, sette en fot utenfor og en innenfor så å si. Man må jo være profesjonell og engasjert på en og samme tid. Jeg vil jo gjerne ha med meg et bilde også! Et annet problem når jeg er ute og reiser så mye er ensomhet, og det er vel denne ensomheten som gjør at jeg oppsøker andre mennesker.

Så bildene og fotograferingen fungerer som en type terapi?
- Ja. Det kan du si. Verken mer eller mindre.

Du sa at bildene skal strekke seg mot selvportretter. Jobber du også med selvportretter?
- Ja det gjør jeg, jeg har holdt på med det helt siden syttitallet, men jeg har ikke publisert dem.

Hvorfor har du ikke publisert noen av dem?
- Selvportretter er veldig vaskelig, og mine er veldig patetiske. Men når jeg ser gjennom dem så har jeg lagt merke til at jeg har fulgt min egen aldringsprosess. Så kanskje før jeg dør kan jeg forsøke å gi ut noen selvportretter.

Det er kanskje lov til å være mer patetisk når man ligger på dødsleiet?
- Ja, kanskje det. Apropos det, har du sett filmen der Ed van der Elsken filmer seg selv når han er døende av kreft? Den er utrolig sterk. Ikke noe å tulle med. Han legger ikke ned kameraet før han får beskjed av partneren sin at nå er det nok. Han vender seg mot kameraet og sier; ja jeg tror det er nok nå, jeg får gi meg nå, men husk at livet er verdt å leve. Så er det slutt, og han døde to uker senere. Utrolig sterkt! Han er et forbilde. Fremfor alt hans bok Love On the Left Bank. Jeg kjøpte den en del år etter den kom ut; tror det var i 1967. Den var en avgjørende inspirasjonskilde. For meg startet han den røde tråden man kan se hos Diane Arbus, Lisett Modell, Boris Mikhailov, Nan Goldin og ikke minst Christer Strömholm.

Og kanskje Brassaï?
- Ja absolutt Brassaï.

Hvordan ser du på Araki?
- Araki er interessant som energi, han er fullstendig enestående som legende og myte. Han beveger seg uhindret fra pornografi til gallerikunst, måten han produserer og produserer ustoppelig. Han har vel laget over 380 bøker. Mye av det er veldig dårlig, men like mye er veldig bra. For meg står Sentimental Journey fra begynnelsen av 70-tallet som hans viktigste. Gjennom sitt uhyre tempo minner han meg om (Rainer Werner) Fassbinder, en annen av mine helter. Han lagde enormt mange filmer selv om han døde bare 37 – 38 år gammel. Fra elendige filmer til fantastiske filmer. For meg er det noe troverdig med den måten å jobbe på. Det er noe som bare må ut. Det er som en renselse.

Hva er det du ikke viser? Hva plukker du vekk når du setter sammen bilder?
- Jeg viser ikke bildene hvor folk selv mener de blir dårlig representert. Jeg forsøker å unngå å ta bilder hvor mennesker er i ufordelaktige situasjoner. Om vi for eksempel tar et bilde i denne utstillingen (Deutsche Börse Prize 07). Der er det en kvinne med uvanlig store bryster. Historien bak det er at jeg så henne en dag på torget og gikk bort til henne, og sa som det var, at jeg veldig gjerne ville ta et bilde av henne for jeg hadde aldri sett så store bryster før. Hun ble veldig smigret av det og smilte og fortalte; det er nemlig to kilo i hver, det var min mann som betalte for det. Er de ikke fine? Jo sa jeg og vi begynte å prate, så fikk jeg lov til å fotografere henne. Neste gang jeg møtte henne hadde jeg med meg to bilder som jeg viste henne. Henne og mannen hennes, som viste seg å være en bankmann, og de likte bildene veldig godt. Om det ikke hadde vært tilfellet hadde ikke bildene blitt publisert. Det er viktig for meg at de jeg fotograferer ”kjøper” det jeg gjør.

Hvordan forholder bildene dine seg til virkeligheten?
- Jeg tror at begrepet virkelighet er veldig overreklamert. Og kanskje spesielt i dag, med reality det ene og reality det andre, og det er viktig å være klar over det. Mine bilder handler ikke om den virkeligheten, men om min virkelighet.



Raymond A. K. Egge - Anders Petersen
Anders Petersen
Raymond A. K. Egge
Raymond A. K. Egge - Anders Petersen
Anders Petersen
Raymond A. K. Egge

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu