Den rekonstruerte intensjonen
Det vi kaller for bildets intensjon handler om hva vi tror eller oppfatter som meningen (hensikten) med bildet - iblant kan det være hva vi forstår som bildets faktiske funksjon. Et bilde kan for eksempel være skremmende uten at det er tilsiktet, og det vil unektelig påvirke tolkningen. Det er heller ikke nødvendig å kjenne autors intensjon, ettersom mange av de kreative prosessene som fører frem til et bilde, ofte kan være ubevisste.
Autors betydning
Vi kan studere kunstkritikken gjennom de siste 200 år for å se hvordan den har endret både form og målsetting. De tidligste kritikkene på 1800-tallet var gjerne formet som en evaluering av en kjenner en dommer. Kritikeren gjennomgikk verket i detalj og vurderte dets vellykkethet og ufullkommenhet. Men på denne tiden ble kunstbegrepet sett på som en poetisk kvalitet ved verket. Noe en maler kunne oppnå hvis maleriet hadde de kvaliteter kritikeren søkte. Etter hvert ble verket sterkere knyttet til autor, noe som bl.a. handlet om behovet for markere seg på et åpent marked hvor kunstnerne møtte større konkurranse. Gjennom modernismens -ismer ble den kunstneriske kvaliteten knyttet til de like konseptene som på en måte var kodet. Mot slutten av forrige århundre, med det postmoderne blikket, ble fokus flyttet videre til betrakter. Det er vi som tilskuere som virkeliggjør og rettferdiggjør bildet. Også i dag kan vi godt stille tilsvarende spørsmål til eldre bilder, for å tydeliggjøre vår egen delaktighet eller posisjon i forhold til verk, tema eller konsept.
Betrakters posisjon
Da står vi tilbake med et aktuelt spørsmål i forhold til kritikk: Hva er min oppgave som betrakter i forhold til dette bildet. I hvilken posisjon plasserer bildet meg, hvilken rolle får jeg osv. Det er viktig å reflektere over posisjone, ettersom bildet kan stille meg utenfor eller innenfor, passiv, nøytral, eller det kan trekke meg med i en situasjon, vekke sterke følelser eller moralisere osv. Om jeg vil eller ikke, så danner nettopp posisjonen et utgangspunkt for min kritikk.
Et annet spørsmål handler om troverdighet. Hva vi forstår som meningen, hensikten eller funksjonen med bildet - evner det å bære bildet, er det troverdig - eller glipper det. Sammenfaller det vi ser med hva vi forstår som intensjon? I praksis vil all kritikk handle om avviket mellom hva vi tror er intensjonen, og hvordan vi ser bildet. Større avvik betyr dårlig bilde, og mindre avvik betyr bedre bilde.
Forventning og avvik
Kritikken vil naturligvis handle om avviket mellom intensjonen vi konstruerer, og det vi synes at bildet oppnår. Er avviket stort eller lite? avsporer eller løfter bildet det osv. Videre kan man naturligvis vurdere utenforliggende variabler av politisk eller moralsk karakter osv, men her nøyer jeg meg med det visuelle selve bildet.
Vi bør ikke narre oss selv til å tro at det er lettere å si noe positivt enn noe negativt om et bilde. Hvilke feil vi finner kan ha med vår manglende innsikt og forståelse å gjøre, like fullt som det kan bidra med noe konstruktivt. En god tommeregel er: <B>Ikke kritiser noen du ikke respekterer</B>. De feilene vi ser i et bilde står som regel i forhold til hva vi mener skulle ha vært annerledes. At du overser eller ikke forstår en ting behøver ikke være en feil ved bildet. På samme måte må også kritikk av teknikken vurdere om teknikken fremmer de kvalitetene som bærer bildet, eller om den motarbeider dette uttrykket. Og det er heller ikke sikkert at forståelse er nøkkelen til intensjonen - så vær på vakt - og lykke til.
Fortolkning er grunnlaget for all kritikk
Tilslutt kan det være nyttig å minne om at enhver kritikk er subjektiv, og trenger begrunnelse for å kunne fattes, hvis den ikke er så generell at den bare vekter bildet mot alminnelige fordommer. Det synes ganske klart at kritikk alltid vil være prisgitt fortolkning eller mistolkning. Forstår vi ikke bildet, eller misforstår vi det, vil også kritikken bomme. Vår evne til å fortolke varierer, selvfølgelig, med erfaring og evne til refleksjon for når vi tolker bildet er det en prosess som skjer hos betrakter vi bruker ikke noe av bildet. Litt forenklet kan vi si at bildet er bare en katalysator, en komponent som setter i gang en prosess, men ikke deltar prosessen selv.
Robert Meyer, 2006-03-21
Det vi kaller for bildets intensjon handler om hva vi tror eller oppfatter som meningen (hensikten) med bildet - iblant kan det være hva vi forstår som bildets faktiske funksjon. Et bilde kan for eksempel være skremmende uten at det er tilsiktet, og det vil unektelig påvirke tolkningen. Det er heller ikke nødvendig å kjenne autors intensjon, ettersom mange av de kreative prosessene som fører frem til et bilde, ofte kan være ubevisste.
Autors betydning
Vi kan studere kunstkritikken gjennom de siste 200 år for å se hvordan den har endret både form og målsetting. De tidligste kritikkene på 1800-tallet var gjerne formet som en evaluering av en kjenner en dommer. Kritikeren gjennomgikk verket i detalj og vurderte dets vellykkethet og ufullkommenhet. Men på denne tiden ble kunstbegrepet sett på som en poetisk kvalitet ved verket. Noe en maler kunne oppnå hvis maleriet hadde de kvaliteter kritikeren søkte. Etter hvert ble verket sterkere knyttet til autor, noe som bl.a. handlet om behovet for markere seg på et åpent marked hvor kunstnerne møtte større konkurranse. Gjennom modernismens -ismer ble den kunstneriske kvaliteten knyttet til de like konseptene som på en måte var kodet. Mot slutten av forrige århundre, med det postmoderne blikket, ble fokus flyttet videre til betrakter. Det er vi som tilskuere som virkeliggjør og rettferdiggjør bildet. Også i dag kan vi godt stille tilsvarende spørsmål til eldre bilder, for å tydeliggjøre vår egen delaktighet eller posisjon i forhold til verk, tema eller konsept.
Betrakters posisjon
Da står vi tilbake med et aktuelt spørsmål i forhold til kritikk: Hva er min oppgave som betrakter i forhold til dette bildet. I hvilken posisjon plasserer bildet meg, hvilken rolle får jeg osv. Det er viktig å reflektere over posisjone, ettersom bildet kan stille meg utenfor eller innenfor, passiv, nøytral, eller det kan trekke meg med i en situasjon, vekke sterke følelser eller moralisere osv. Om jeg vil eller ikke, så danner nettopp posisjonen et utgangspunkt for min kritikk.
Et annet spørsmål handler om troverdighet. Hva vi forstår som meningen, hensikten eller funksjonen med bildet - evner det å bære bildet, er det troverdig - eller glipper det. Sammenfaller det vi ser med hva vi forstår som intensjon? I praksis vil all kritikk handle om avviket mellom hva vi tror er intensjonen, og hvordan vi ser bildet. Større avvik betyr dårlig bilde, og mindre avvik betyr bedre bilde.
Forventning og avvik
Kritikken vil naturligvis handle om avviket mellom intensjonen vi konstruerer, og det vi synes at bildet oppnår. Er avviket stort eller lite? avsporer eller løfter bildet det osv. Videre kan man naturligvis vurdere utenforliggende variabler av politisk eller moralsk karakter osv, men her nøyer jeg meg med det visuelle selve bildet.
Vi bør ikke narre oss selv til å tro at det er lettere å si noe positivt enn noe negativt om et bilde. Hvilke feil vi finner kan ha med vår manglende innsikt og forståelse å gjøre, like fullt som det kan bidra med noe konstruktivt. En god tommeregel er: <B>Ikke kritiser noen du ikke respekterer</B>. De feilene vi ser i et bilde står som regel i forhold til hva vi mener skulle ha vært annerledes. At du overser eller ikke forstår en ting behøver ikke være en feil ved bildet. På samme måte må også kritikk av teknikken vurdere om teknikken fremmer de kvalitetene som bærer bildet, eller om den motarbeider dette uttrykket. Og det er heller ikke sikkert at forståelse er nøkkelen til intensjonen - så vær på vakt - og lykke til.
Fortolkning er grunnlaget for all kritikk
Tilslutt kan det være nyttig å minne om at enhver kritikk er subjektiv, og trenger begrunnelse for å kunne fattes, hvis den ikke er så generell at den bare vekter bildet mot alminnelige fordommer. Det synes ganske klart at kritikk alltid vil være prisgitt fortolkning eller mistolkning. Forstår vi ikke bildet, eller misforstår vi det, vil også kritikken bomme. Vår evne til å fortolke varierer, selvfølgelig, med erfaring og evne til refleksjon for når vi tolker bildet er det en prosess som skjer hos betrakter vi bruker ikke noe av bildet. Litt forenklet kan vi si at bildet er bare en katalysator, en komponent som setter i gang en prosess, men ikke deltar prosessen selv.
Robert Meyer, 2006-03-21
Christer Strömholm
Christer Strömholm
Christer Strömholm
Diskusjoner: