Susan Sontag skriver i sin bok «Om fotografi« at fotografiet avslører blikkets estetikk og øyets etikk. Hun skriver også at det fotograferende blikket er umettelig etter nye inntrykk, noe som driver oss videre til å leite etter og oppdage nye, visuelle koder.

Å fotografere beskriver hun som en utvelgelse og gjennom denne utvelgelsen er vi som fotograf med på å gi ulike ting en betydning, først og fremst visuelt, men også narrativt. Hun mener derfor at å samle på fotografier er å samle på verden.

Analyse betyr oppspalting. Dermed er en analytiske tilnærming en erkjennelsesmessig prosess som spalter det vi har foran oss i dets enkelte bestanddeler.

Den etymologiske betydning av intuisjon er avledet fra det latinske verbet "intueri", som betyr "å skue". Descartes sier at intuisjon er erkjennelse av en beviselig, sikker innsikt. Dermed representerer intuisjonen (ofte omtalt som «magefølelse») innsikt som tanken (rasjonell analyse) ikke kan trekke i tvil.

Descartes mener også at det vi oppfatter som innlysende sannheter ikke er resultat av analytiske slutninger, men ved at man "skuer sannheten umiddelbart". Denne form for erkjennelse og innsikt er overordnet vitenskapelig analyse og er i sitt vesen mye sterkere enn en følelse eller en vag fornemmelse.

Den franske filosofen Henri Bergson sier det så sterkt at intuisjon er analysens motsetning, men den er ikke mindre systematisk eller mindre metodisk av den grunn.

Bergson sier noe annet jeg synes er svært tankevekkende: Først når det kan skje en identifikasjon mellom erkjennende subjekt (jeg) og erkjent objekt (kamera) er det mulig å komme frem til en kvalitativt holdbar vurdering.

En gjenstand kan betraktes på et utall forskjellige måter og fra et utall forskjellige perspektiver. Gjenstanden kan betraktes ovenfra og nedenfra, men gjenstanden kan også betraktes som redskap og eller som skulptur.

Som betrakter kan man ha rollen som eier, som selger, som bruker eller som investor. Dermed blir det tydelig at en selger vil gjøre andre betraktninger enn en kjøper, selv om tingen i seg selv kanskje er den samme.

Like selvinnlysende er det at vi som regel betrakter et redskap på andre måter og i forhold til andre parametre enn vi betrakter en skulptur.

Ulike former for iakttakelse vil altså splitte gjenstanden opp i ulike, selvstandige aspekter. Noen av disse aspektene er kun tilgjengelige hvis vi går inn i en spesifikk betrakterrolle. Å erkjenne noe i all dets mangfoldighet betyr å betrakte gjenstanden som helhet. Dette krever noe mer enn en overfladisk betraktning.

Følgelig kan det være utilstrekkelig å betrakte noe "fra utsiden", det er rett og slett nødvendig å "komme under huden" før man egentlig helt kan favne hva en gjenstand (et kamera) virkelig er. Dermed er det viktig å gjøre reflekterende vurderinger for å komme fram til mer dyptgripende erkjennelser.

Leica Monochrom er et kamera som må undersøkes nøye før det avsløres.

"Dass ding an sich" (tingen i seg selv) er en erkjennelsesmessig umulighet, men vi kan komme et godt stykke på vei ved å se etter "dass ding fuhr mich" (tingen for meg). Dermed er spørsmålet "hva betyr kameraet for meg" det som det virkelig er verd å reflektere over.

Overfladisk sett er dette kameraet et irrasjonelt produkt. Vi kan likevel analysere oss fram til en rasjonell beskrivelse. Det har en 60 år gammel søker, det har manuell fokusering, fargemulighetene er eliminert og det har en prislapp hinsidig andre kameraer med omtrent de samme filtekniske kvalitetene.

Men vi må ty til vår intuisjon og slippe frem våre følelser for å favne hva dette kameraet er i stand til å gjøre med oss som skapende menneske, og kommer man først under huden på dette verktøyet, tar det deg med på en magisk, fotografisk reise.

Rent filteknisk kan man nok oppnå minst samme resultat med så og si et hvert digitalkamera med 24x36mm-format. Ja, til og med de fleste nye 15x23mm-format-kameraer vil antakelig kunne oppvise omtrent en tilsvarende filteknisk kvalitet i samspill med en robust RAW-fremkaller. Men det spesielle med denne kamerautrustingen ligger begravd helt andre steder enn i det filtekniske.

Leica Monochrom er "i seg selv" er et dyrt kamera med (objektivt sett) innskrenkede muligheter. Likevel har bruken av Leica Monochrom resultert i at jeg har havner i både i fotografiske og mentale irrganger som jeg ellers ikke ville ha oppdaget.

Noen vil antakelig tenke at kun å ha en brennvidde tilgjengelig, samtidig som man bare kan gjøre opptak i sort/hvitt, er fotografisk begrensende. Jeg opplevde at det var det motsatte som skjedde. Disse begrensningene utfordret meg nemlig på måter som gjorde at jeg måtte revurdere mine forestillingsevner, noe som igjen dyttet på og forskjøv min fotografiske nysgjerrighet. Resultatet av disse teknologiske begrensningene var (for meg) at jeg oppdaget flere fotografiske muligheter, dermed fikk bildene mine et større spenn i det visuelle uttrykket.

Leica Monochrom og Summilux 50mm /1,4 er en utrolig fasinerende utrustning som representerer det ypperste innen kamerautstyr. I en verden full av nye kameramodeller som (mer og mer) ligner hverandre har det derfor vært en fasinerende, mental reise å bruke dette utstyret, og spesielt objektivet har en teknisk presisjon og en fysisk tilstedeværelse som er helt unikt i forhold til det aller meste vi omgir oss med.

Som fysiske objekter fremstår både Leica Monochrom og Summilux 50mm /1,4 på mange måter mye nærmere definisjonen «smykke» enn merkelappen "fotoutstyr", og jeg må innrømme at dette utstyret har klart å både riste og ryste mitt normale "jeg" ved å gi mitt fotografiske øye en ny dreining og min tankeverden en ny dimensjon.



Mars 2013
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com