Jeg har brukt Leica Monochrom sammen med Summilux 50mm f/1,4. En av objektivets mest fasinerende egenskaper er den myke «ut av fokus»-softingen det gir på stor blenderåpning, og jeg har derfor forsøkt å utforske nettopp denne fotografiske muligheten. Av og til er det katten som er eneste modell, noe som selvsagt gir noen ekstra utfordringer når det gjelder å få plassert fokus på riktig sted. Dybdeskarpheten er nemlig bare noen få millimeter ved objektivets nærgrense som er 0,7m.

Forhåpentligvis gir de to første bildene på denne siden et godt inntrykk av hvor myk den uskarpe bakgrunnen er. Begge bildene er tatt på f/1,4 og avstanden er ned mot nærgrensen.

Objektivet er i seg selv en studie verdt. Det har en byggekvalitet, overflatefinnish og mekanisk presisjon som er ulikt alt annet innen optikk. Dessuten har det en betjening som er helt forbildelig når det gjelder funksjonalitet og oversikt. For meg er objektivet det eneste logiske stedet å stille blenderen. I tillegg har det verdier for fokusavstand og angivelse av hyperfokalavstand for de ulike blenderverdiene, noe som gjør at man kan gjøre viktige innstillinger uten å måtte se i søkeren eller gjøre dypdykk i menyer.

Men kanskje det mest imponerende er hvor raskt og presist det er å stille manuell fokus. Fordi alle M-objektiver er manuelle, finnes det ingen autofokus. Skarphetsplanet plasseres manuelt ved at man vrir på avstandsringen som sitter på objektivet mens man ser inn på splittbildet i søkerens senter.

Ved portrettfotografering er det viktig at fokus treffer på pupillen. Men med kort arbeidsavstand og åpen blender skal det svært små endringer i kameraets posisjon før fokus ikke treffer nøyaktig. I bildet over ligger fokus nærmere nesetippen enn pupillen, dermed er opptaket egentlig spolert. Det krever derfor en del øving å få fokus plassert der man ønsker, spesielt hvis man bruker stor blenderåpning.

På bildet over sitter fokus der den skal, noe som gjør at betrakterens blikk uvilkårlig trekkes mot kattens øyne.

Her er objektivet sett forfra. Med en brennvidde på 50mm og største blender på f/1,4 betyr dette at største blenderdiameter er 50/1,4=36mm.

Her ser vi inn på objektivets bajonettfatning. Til venstre sees ett sort og fem hvite felt. Dette er kodingen som blir registrert i kameraets EXIF og som forteller hvilket objektiv som er i bruk. Hvilken blender som er brukt registreres overraskende nok ikke. Dette gjør at man selv må prøve å huske hvilken blender man brukte hvis man ønsker å få en komplet eksponeringshistorikk, noe som selvsagt fort blir en umulig oppgave.

At kameraets «ute av fokus»-egenskaper er av høyeste klasse vises i bildet over. Siden dette bildet er en skjermdump av Lightroom, ser vi at histogrammet klatrer på høyre vegg. Dette bildet vil jeg bruke til å undersøke kameraets høylysegenskaper litt nærmere.

Her har jeg skrudd på høylysvarselet i Lightroom. Dermed viser de røde partiene hva som er «utbrent». Jeg vet likevel at det kan ligge informasjon i disse lyse områdene hvis jeg minusjusterer Exposure-slideren.

Her er histogrammet (for ordens skyld) vist slik det fremtrer i Lightroom med Exposure på 0 (ingen justering).

Jeg vet fra erfaring med utallige RAW-filer (fra flere dusin ulike kameramodeller) at det er mulig å hente inn høylysdetaljer ved en minusjustering på så mye som 2,0-2,5EV. Jeg vet også at en normal JPG-fil kan inneholde høylysinformasjon rundt 1,0EV utenfor histogrammets høyre vegg.

Min forbauselse er stor når jeg trekker ned Exposure-slideren og studerer histogrammets oppførsel for opptaket over.

Her er samme histogrammet slik det fremtrer i Lightroom med Exposure på -1,0EV. Det er bare å konstatere at RAW-filen «brenner» kun 1,0EV utenfor histogrammets høyre kant. Dette syntes jeg er besynderlig. På den ene siden er jeg så fortrolig med denne prosedyren at jeg «vet» at dette avdekker en reel høylystoleranse. På den andre siden synes jeg dette er så uventet at jeg ønsker å kontrollsjekke flere andre opptak for å se om det faktisk er slik for alle RAW-opptakene.

Her har jeg funnet et annet opptak som kun har små områder som utløser høylysvarselet. Som regel er dette høylysområder som det er en enkel sak å hente frem detaljer i ved å gjøre kontrollerte korrigeringer i RAW-fremkalleren. Ofte kan det være tilstrekkelig bare å trekke Highlight-slideren ned til en verdi på -20 eller der omkring og la Exposure være uendret.

For ordens skyld viser jeg igjen histogrammet uten at det er foretatt justeringer. Her er det bare en forsiktig klatring på histogrammets høyre vegg, noe som jeg er vant med vil glatte seg ut ved å utføre en eller begge justeringene beskrevet over.

Også denne gang startet jeg med å dra Exposure ned til den passerer -1,0EV.

Overraskende nok viser histogrammet (nok en gang) at RAW-filen kun har en eksponeringstoleranse i høylysene tilsvarende 1,0EV. Dette er ikke mer enn det et opptak lagret til JPG har. Dette er ikke bare overraskende, det er direkte skuffende. Hvorfor det er slik kan jeg ikke svare på. Jeg har heller ikke teknisk kunnskap til å fabulere rundt hvorfor det er slik, men jeg må innrømme at det er en eksponeringsteknisk begrensning jeg ikke hadde forventet å finne i dette kameraet.

Samtidig byr ikke dette på noe stort problem. Så snart denne begrensningen i høylystoleransen er stadfestet og internalisert er det bare å legge eksponeringen litt til venstre hvis det er behov for ekstra sikkerhet i høylysene. I forhold til Leica M8 har Monochrome fått en kjekk forbedring. Nå kan nemlig eksponeringskompensasjonen styres direkte med bakre tommelfingerhjul. I relasjon til behovet for å skjerme høylysene kommer denne forbedringen godt med.

Dessuten er det naturlig å påpeke at skyggene inneholder forbausende mye detaljer og kan løftes i betydelig grad uten særlige problemer. Dermed er det viktig å lære seg å kjenne den filtekniske kvaliteten, spesielt i forhold til hvordan toneforløpet forholder seg til lysmålerens valg og prioriteringer. Totalt sett må jeg si at Leica Monochrome i de aller fleste tilfeller eksponerer eksemplarisk, noe som i grunnen er ganske imponerende når vi betrakter hva lysmåleren "ser" når den måler lyset.

Med kameraet innstilt på Auto-ISO og med 1/125s som lengste lukkertid er det en fryd å bruke. Da er det i praksis kun valg av blender som må gjøres før man kan hengi seg til jakten på motivutsnitt. Kjøring av manuell fokus gjøres både raskt og enkelt gjennom kontinuerlig bevegelse med venstre hånds langfinger.

I svak belysningen kan det være vanskelig å se nøyaktig hvor splittbildet viser fokus. Det hjelper å flytte splittbildet slik at det viser en kontrastlinje. Da er fokus enklere, samtidig betyr det at motivet må rekomponeres. Denne lille kamerabevegelsen kan ved så kort avstander være nok til at fokus bommer med en centimeter eller to slik at bildet ikke kan brukes. Å fokusere i lite lys og på korte avstander krever derfor en viss tilvenning.

De følgende bildene er alle tatt håndholdt i svært sparsom belysning. Kameraet er da satt til høy Auto-ISO og objektivet er satt til full åpning). I slike omgivelser et det først og fremst presis plassering av fokus som er utfordringen.

Selv om det hadde vært nyttig med en 28mm, er det pussig nok ikke flere brennvidder jeg ønsker meg når jeg fotograferer i disse omgivelsene. Det som gjør at jeg føler meg litt begrenset er faktisk den litt for lange nærgrensen på 0,7m.

Kameraet har ISO10000 som høyeste følsomhet. Når Auto-ISO er valgt ligger foretrukket lukkertid (i mitt tilfelle 1/125 sek.) helt til følsomheten når ISO10000. Først da blir lukkertiden justert til lengre verdier, en løsning som fungerer strålende.

Som bildet over viser er korningen ved ISO10000 ganske beskjeden. Det dynamisk spennet er imidlertid svært beskjedent. Først og fremst merkes dette ved at den generelle detaljoppløsningen er redusert og kantskarpheten forsvunnet, men i tillegg er detaljene i skyggene så og si helt fraværende.

Det fasinerende med Leica Monochrom er at det oppfører seg som god, gammeldags analog film. Det betyr at det igjen er tid for å finne frem for lengst pensjonerte fargefiltre for påvirking av gråtonene i opptaket. I tillegg til fargede filtre kan det også være behov for et gråfilter for å kunne benytte stor blender (liten dybdeskarphet) i godt lys, kameraet har nemlig ISO320 som laveste følsomhet.

Det femte filteret er et polarisasjonsfilter. Dette er imidlertid så og si uten praktisk nytte fordi man (naturlig nok) ikke kan se effekten av polariseringen i søkeren.

På tross av at dette kameraet er basert på et digitalteknisk paradoks, er det likevel helt andre ting enn de tekniske aspektene som opptar meg når jeg bruker det. Som det meste av denne artikkelen bærer preg av har bekjentskapet med Leica Monochrom utløst tankeprosesser i meg som stort sett er uberørt og derfor ligger og slumrer når jeg bruker «normale», mer "moderne", mer fargerike og mer flashy kameraer.

Sett som farger er rødt og grønt komplementære (kontrasterende) farger, men oversatt til gråtoner kan de meget vel ha samme valør. Dermed kan et motiv som i farger er både fargesprakende og visuelt kraftfullt, fremstå som flatt og uten visuelle særtrekk når det eksponeres til gråtoner (spesielt uten bruk av fargede filtre).

Rent fotografisk merker jeg derfor at mitt blikk for motiver (litt etter litt) endres fra å se etter farger til å se etter form. Med form mener jeg konkrete figurer, men også mer abstrakte mønster. Det høres kanskje ut som en liten bagatell, men i praksis opplever jeg det som å bruke blikket på to forskjellige måter.

En annen viktig ting jeg legger merke til når jeg jobber med sort/hvitt, er at de egner seg til høykontrastfremkalling på en helt annen måte enn fargeopptak.

Jobber man i farger er det ofte naturlig å gå for fulltonefremkallinger, noe som gjør at utbrente høylys og/eller gjengrodde skygger blir vanskelig å integrere i det visuelle uttrykket. Med sort/hvitt er det annerledes. Da kan et ellers relativt ordinært motivutsnitt meisles ut til iøynefallende uttrykk ved at man lar høylysene brenne ut til rene, hvite flater og/eller at man lar skyggene gro til sorte, kompakte partier.

Dette gjør samtidig at previsualiseringen (prosessen der man går og ser etter mulige motivutsnitt og vurderer ulike fremkallingsstrategier) blir tunet inn til andre fotografiske frekvenser når man jobber med sort/hvitt enn når man jobber i farger.

Som fargeopptak tror jeg mange av bildene i denne artikkelen ville fremstått ganske annerledes, antakelig ville mange av opptakene blitt gjort på andre måter eller ikke i det hele tatt. Dermed kan jeg konstatere at de fotografiske premissene Leica Monochrome gir meg ikke først og fremst kan defineres som tekniske muligheter, men som nye, mentale prosesser.

Her jeg sitter og skriver noen uker etter at kamera og objektiv er levert tilbake kan jeg konstatere at mens jeg brukte Leica Monochrom var jeg nesten ikke opptatt av filtekniske finurligheter i det hele tatt. Derimot viser bildene at dette kamerautstyret klarte å vippe av pinnen noen av mine tillærte fotografiske begrensninger slik at jeg både så motiver på en ny måte og oppsøkte fotografiske situasjoner som jeg ellers ikke har gjort tidligere.