Livet er for det meste fylt av hverdagslige trivialiteter. Men på sitt beste kan hverdagen likevel by på magiske øyeblikk der tid og sted fordamper og erstattes av et øyeblikks lykkefølelse. Derfor synes jeg innholdet i hverdagen er minst like viktig, ja, viktigere enn hva som skjer på store festdager.

På samme måte er de fleste tingene vi omgir oss med av triviell standard og utførelse. Det meste er av ordinær kvalitet og har en utforming og brukbarhet som er tilfredsstillende, men heller ikke mer. For meg er et av de største irritasjonsmomentene ting som er så dårlige at de går i stykker etter kort tid eller ikke fungerer i det hele tatt.

Men så hender det at jeg midt i hverdagen er så heldig å legge hånden på en gjenstand som fremstår som ekstraordinær. Det kan være noe så enkelt som myke skinnhansker, nye gitarstrenger eller en skarp brødkniv. Eller et kamera.

Da kan jeg kjenne gleden bruse i kroppen, utløst av intuitive reaksjoner på det jeg vil kalle allmenngyldige kvaliteter. Det er i denne sfæren Leica Monochrom befinner seg og det er slik det møter meg når jeg pakker det ut av esken.

Min referanseopplevelse når det gjelder kvalitet går langt tilbake i tid. Jeg har alltid vært interessert i ulike redskaper og som guttunge var rundt åtte-ni år fikk jeg en avbitertang av min bestefar. Da jeg pakket opp presangen lå tangen i en liten eske som passet perfekt i størrelse. Slik jeg husker det var tangen pakket inn i et vokspapir som var varsomt brettet som en konvolutt rundt tangen. Da jeg tok ut den grafittigrå tangen var den innsmurt med voks. Ikke så mye voks at den var klissen, bare tilstrekkelig til at den var vannavstøtende og kunne holde seg fin så lenge den lå på lager.

Men aller sterkest er fornemmelsen av tangens usedvanlige tyngde og presise bevegelse. Den kunne åpnes og knipes igjen med bare et forsiktig trykk. Det oljede omdreiningspunktet var så presist og nøyaktig at det ga en svak, men merkbar og konstant motstand. Dermed kunne jeg styre tangens bevegelse og stoppe den i nøyaktig den posisjonen jeg ønsket med den største presisjon.

Følelsen av å kjenne avbiterstålet gripe om en stålstreng, for så med letthet knipe den av, sitter fremdeles både i hendene og i ryggmargen som en hovedreferanse når det gjelder mekanisk og taktil presisjon.

I dagens såkalte «moderne» verden fremstår Leica Monochrom ved første øyekast som en grå tang blant fargerike multiinstrumenter. Men det er ikke alltid «fargerik» og «multi» er kvalitetsbegreper, noe Leica Monochrom til gangs får meg til å innse.

Å gripe om Leica Monochrom ga med flashback til denne tangen. Kameraet gir meg nemlig den samme sitrende, magiske følelse av presisjon og fremstår derfor allerede ved første berøring som et presisjonsinstrument som er rendyrket både i form og funksjon. Det er mange ting dette kameraet ikke kan som andre, vesentlig rimeligere kameraer kan. Men i forhold til de funksjoner det er konstruert for, er det ikke bare førsteklasses. Det er taktilt helt enestående.

Men hold an litt! Dette tilbakevendende ordet «taktil», hva betyr det egentlig?

Begrepet «taktil» (latin: ”tactilis”) betyr «det som kan berøres» eller «det som kan oppleves gjennom berøringssansen» og ordet er derfor knyttet til bruken av vår berøringssans. Det kan derfor passe å fordype seg litt i dette begrepet.

Den taktile sansen er en sammensatt sans som først og fremst sitter i huden. Den registrerer trykk, temperatur, posisjon og retning (statiske forhold) samt vibrasjon og bevegelse (dynamiske forhold) i forhold til det vi berører. Denne sansen er passiv på den måten at vi legger merke til ting bare ved å observere gjennom berøring. Men den er også aktiv fordi vi kan la fingrene utforske, oppdage og legge merke til nye ting.

Denne sansen forteller oss dermed både "hva" vi observerer (gjenstandens typiske kjennemerker) og "hvor" vi observerer dette (gjenstandens romlige aspekter). Den kan også fortelle oss noe om hvordan ting endrer seg ved registrering av bevegelse og retning. Dermed er den både en geografisk og geometrisk sans, noe som gjør at vi kan legge merke til individuelle plasseringer, individuelle avstander og ulike størrelser.

Fordi taktile opplevelser kan erfares kvalitativt (hardhet/mykhet, lett/tung, grov/fin, kald/varm, rund/skarp), utløser dette emosjoner (følelser) i oss som er med på å fargelegge disse opplevelsene som "gode", "nøytrale" eller "dårlige". Disse kvalifiserte erfaringene er noe som kroppen lagrer som en evalueringsbase som vi kan hente frem når vi senere får nye, taktile inntrykk. Berøring har altså i seg mulighet for klassifisering, differensiering, identifisering, mønstergjenkjenning, gestaltfortolking (form) og spatialfortolking (volum/størrelse). Dette gjør at vi nesten umiddelbart (men ofte ubevisst) får en fornemmelse av om vi "liker" eller "ikke liker" nye ting vi tar i bruk.

Berøring skjer gjennom tre faser. Den første er taktil registrering, den neste er taktil oppfattelse og den siste er taktil, mental, tankemessig bearbeiding. Gjennom å rette oppmerksomheten mot det som sanses, for deretter å tenke gjennom det som man har opplevd, prenter vi inn opplevelsen slik at de sansemessige inntrykkene lagres i vår hukommelse. Resultatet er at vi over tid bygger vi opp en taktil erfaringsbase som gjør oss i stand til å forutsi hvordan det er å berøre ting rundt oss ... før vi berører dem. Disse erfaringene erverves gjennom det som kan kalles en innkodingsfase og erfaringene hentes frem gjennom en mental, tankemessig og emosjonell dekodingsfase. Koblingen mellom koding og dekoding er det hukommelsen som besørger, dermed forstår vi at hukommelsen har to ulike egenskaper. Den ene egenskapen klarer å huske hvordan noe gjøres, og kan kalles prosedural hukommelse. Den andre egenskapen er en kunnskapsbasert erindring av disse erfaringene, og kan kalles semantisk hukommelse.

Vi forholder oss til berøring det meste av tiden. Vi bruker den taktile sansen for å bli kjent med oss selv i relasjon til den konkrete verden som omgir oss. Dette kan gjerne kalles taktil kommunikasjon. Læringsreseptorene for den taktile sansen sitter generelt i huden, spesielt i hendene og særlig i fingrene. Taktilt nysgjerrige mennesker plukker derfor ofte på saker og ting og undersøker dem fra alle vinkler.

I sin masteroppgave påpeker Torild Godø Sæther at fordi sansing gjennom berøring ikke behøver å involvere tanke og språk, kan det være vanskelig både å avgrense, definere og forklare hva det taktile aspektet er. Og selv om vi forsøker å beskrive våre berøringserfaringer, vil ikke alltid språket klare å formidle fylden, dybden, klangen og rikdommen i denne erfaringen.

Og hva har så alt dette med min erfaringer med Leica Monochrom å gjøre ?

Når det gjelder betjening av fotoutstyr er det hendene, men spesielt fingertuppenes superfølsomme områder som kommer til anvendelse. Det er mot denne bakgrunnen at jeg merker at jeg fryder meg over Leica Monochrom sin fysiske gestalt.

Når jeg bruker et kamera vil jeg i størst mulig grad styre kameraets funksjoner ved å bruke hendenes og fingrenes motoriske og taktile evner. Dette kan jeg eksemplifisere med Olympus OM-2 (1974), det kameraet er fremdeles min viktigste referanse når det gjelder effektiv kamerabetjening..

Når man bruker OM-2 justeres blenderen med en ring ytterst på objektivet. På objektivet sitter det også en ring for manuell fokusering. Rundt bajonettfatningen (på kamerakroppen) er det en tredje ring som justerer lukker. Disse tre ringene betjenes alle med venstre hånd. ISO-valg og eksponeringskompensasjon deler et felles justeringshjul som sitter øverst på kamerakroppen, tett ved utløseren. Dette hjulet betjenes med høyre hånd. Enklere, mer logisk og mer effektivt enn dette kan det etter min mening ikke gjøres.

Leica Monochrom har den samme enkle, logiske utformingen og kan betjenes med fingertuppene uten at man må ta øyet bort fra kameraets søker. Men i tillegg til at det har en effektiv betjening så er det likevel denne tvers gjennom presise, mekaniske utførelsen som gjør aller størst inntrykk på meg og som gjør at jeg liker denne ekvipasjen så godt.

Over har jeg plassert tre objektiver ved siden av hverandre med samme brennvidde og samme lysstyrke. Til venstre EF 50/1,4, i midten Summilux 50/1,4 og til høyre Zuiko OM 50/1,4. Alle objektivene har omtrent samme størrelse på frontlinsen, likevel er de ganske ulike i størrelse. De har nok også forskjellig optisk ytelse. Det som imidlertid skiller mest er den taktile opplevelsen når de løftes opp og fikles med.

Berøringsmessig sansing er svært viktig for oss som mennesker når vi bruker og betjener tingene rundt oss, ikke minst fordi berøringssansen er så umiddelbar og derfor unndrar seg tankens sensur. Design er først og fremst en betjeningsmessig og funksjonell disiplin der kommunikasjon gjennom berøring er det aller viktigste. Den taktile sansingen har derfor både emosjonell og verktøymessig betydning i våre hverdagslige gjøremål, som for eksempel å betjene et fotoapparat.

Berøring kan sees på som en estetisk disiplin der det er mulig kvalitativt å skille mellom ulike sanseerfaringer. Forbausende ofte avfinner de fleste av oss seg med at "sånn og sånn er verden". Personlig har jeg i rein frustrasjon hevet ut en teknisk sett velfungerende komfyrtopp med "berøringsbetjening" og byttet den ut med en som har gammeldagse, vridbare brytere. Den taktile sansingen er også en integrert del av det å ta i og betjene et kamera, og det er denne kvalitative forskjellen mellom ulike kameraløsninger jeg er opptatt av når jeg fortar dette dypdykket i berøringssansen. Flere velfungerende kameraer har derfor lidd samme skjebne som komfyrtoppen her hos meg.

På tross av at vi oversvømmes av fotografier av produkter presentert i glansede magasiner, avslører produkter som Monochrom og Summilux at design (i seg selv) ikke er en visuell disiplin. Berøring (det håndgripelige) utgjør i mye større grad den fysiske betjeningen av et kamera enn synet. Det paradoksale er at betjeningen av "moderne" kameraer likevel favoriserer synssansen når det gjelder betjening. I stedet for direkte innstillingshjul, som kan justeres bare ved at man føler seg frem med fingertuppene, må man i større og større grad trykke på multifunksjonsvelgere for å velge blant flere muligheter. Så må man se på og vurdere tallverdier på en LCD-skjerm eller i søkeren for å kontrollere at riktig verdi er innstilt.

Slik jeg ser det er denne kullsviertroen på at synssansen er vår overordnede sans en misforståelse og et blindspor når det gjelder industriell design. Det er derfor en betjeningsmessig befrielse å få lov å bruke Leica Monochrom. Likevel er det den sansemessige opplevelsen dette utstyret gir som er det aller sterkeste. Gjennom sin blotte, fysiske tilstedeværelse står både kameraet og objektivet i sterk kontrast til det meste av annet kamerautstyr som tilbys fordi det gjør hver dag til en festdag.