Da jeg begynte å fotografere var det Nikon eller Olympus sine speilreflekskameraer som sto øverst på ønskelisten hos de fleste fotografer. Men med en students økonomi var det likevel et av rammesøkerkameraene fra Olympus som ble min inngangsløsning i den fotografiske sfæren. Jeg visste det ikke da, men jeg har lært i ettertid at dette rammesøkerkameraet på mange måter var en indirekte replika av en Leica M-modell.

Fordi Olympus sine rammesøkerkameraer hadde fastmonterte objektiver, var jeg bundet til en fast brennvidde. Mine første fotografiske år var derfor i selskap med 42 mm og 24x36 mm filmformat. Diagonalen til 24x36 mm-rektangelet er nettopp 42 mm. Dermed er det 42 mm som er den mest sannferdige "normale" brennvidden, selv om det er 50 mm som er blitt "de facto" som normalobjektiv.

Å bruke kun en fast brennvidde er derfor noe jeg nærmest er flasket opp på. En slik begrensning gjør (selvsagt) at man av og til havner i situasjoner der man ønsker at brennvidden enten var kortere eller lengre. Den eneste løsningen er å forsøke å finne "kompenserende tiltak".

Det enkleste er å stå på samme sted og begynne å leite etter alternative motivutsnitt ved å dreie kameraet litt mot høyre og så litt mot venstre. Hvis ikke det gir ønsket effekt, er neste skritt å løfte kameraet slik at mer av himmelen kommer med eller å senke kameraet slik at mer av forgrunnen kommer med. I tillegg kan det hjelpe å bøye seg ned, gjerne ved å sette kneet i bakken. Det gir et annet perspektiv og det blir lettere å få forgrunnen med på utsnittet. Alternativt kan man stige opp på en stol, klatre opp på et gjerde eller stå på en stein eller lignende for å komme høyere slik at man ikke får med uønsket forgrunn.

I parantes: (Av og til er det nødvendig å gjøre relativt kraftige beskjæringer i mørkerommet for å kompensere for manglende brennvidde og for å få et tettere, mer rendyrket utsnitt. Dette fremhever selvsagt korning og reduserer den absolutte skarpheten, men det kunne likevel ofte gi meg et tilfredsstillende resultater fotografisk sett.)

Hvis ikke man får gjort nok med utsnittet ved å stå på stedet hvil, er neste alternativ å begynne å bevege seg. Et skritt fram eller et tilbake kan av og til være tiltrekkelig til å få med litt mer eller få med litt mindre i søkeren. Men som regel er det naturlig å se seg om etter alternative standpunkt. Da må man imidlertid være forberedt på at man for andre vil se enten rar eller mistenkelig ut.

En fotograf på leit etter alternative standpunkt beveger seg nemlig ikke slik normale mennesker beveger seg. Da flakker blikket opp og ned, hodet dreies på unaturlige måter og kroppsbevegelsene blir ofte så selsomme at det tiltrekker seg forbipasserendes oppmerksomhet. Fotografer på leit etter nye og alternative standpunkter beveger seg oftest som i transe, og normale hindringer som hekker, blomsterbed, sperringer eller røde lys er noe som stort sett overses.

Denne gang hadde jeg Leica Monochrom tilgjengelig samtidig med FujiFilm X-Pro1. Da jeg satt meg ned for å sammenligne disse to kameraene dukket (av en eller annen grunn) matematikeren Euklid (ca. 300 f.k.) opp i min bevissthet.

Euklid sin bok "Elementene" var den første systematiske diskusjonen rundt geometri. Euklid innførte visse aksiomer (selvinnlysende påstander eller postulater) som uttrykker primære egenskaper hos punkter, linjer og plan. Ved å godta noen få aksiomer (påstander) kunne man ved trekke slutninger og konklusjoner basert på det man allerede visste (deduktiv logikk) komme videre og utrede flere beviselige læresetning (teoremer) fra disse aksiomene.

Hans bruk av aksiomer og hans bevisførsel har hatt mye å si for den moderne matematikken, og helt fram til vår tid har "Elementene" blitt brukt som lærebok i geometri ved universiteter og høgskoler over hele verden. Det er derfor en av de mest innflytelsesrike bøkene som er skrevet.

For to år siden skrev jeg om FujiFilm X100. Da konstaterte jeg (skuffet og litt nedslått) at det (på tross stor ståhei rundt den hybride søkeren) ikke hadde rammesøker.

Skråblikk X100: http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=43912

Da FujiFilms lanserte sitt nyutviklede systemkamera for et år siden håpet jeg imidlertid at denne nykommeren hadde samme type rammesøker som Leica M-modellene, ikke minst fordi FujiFilms nye modell hadde fått det pretensiøse navnet X-Pro1. Dessuten var det utstyrt med et knippe faste, lyssterke objektiver. Det samme har nok et stort antall fotoentusiaster håpet på, det er nemlig publisert et utall blogger, artikler og kommentarer som diskuterer om X-Pro1 er en Leica M-erstatter.

Den ene påstanden til Euklid er omtrent slik: «Størrelser som er like store som en og samme størrelse, er innbyrdes like store». Ved første øyekast kan det faktisk virke som om FujiFilm har hatt et Leica M-kamera som direkte forbilde når de gikk i gang med utformingen. Disse kameraene har begge en søker plassert øverst og ytterst i venstre hjørnet og er dessuten utrustet med hendler, brytere og innstillingshjul som gjør at mange av funksjonene kan betjenes direkte. Kameraene har dessuten omtrent samme nominelle oppløsning og leverer en filteknisk kvalitet som ligger noenlunde i samme leiet.

Fordi begge kameraene er omtrent like både i størrelse og tyngde er det derfor naturlig å tenke at X-Pro1 er "like stort" (i betydningen "samme type") som et digitalt Leica M-kamera. Og basert på disse betraktningene er det nærliggende å bruke Euklids aksiom og anta følgende: FujiFilm X-Pro1 = Leica M.

Derfor har jeg stilt Leica M og FujiFilm X-Pro1 opp ved siden av hverandre og rolig betrakte dem side ved side og funksjon for funksjon. I den forbindelse er det relevant å referere til et annet av Euklids aksionomer, det er omtrent slik: «Ting som stemmer overens med hverandre, er lik hverandre.»

X-Pro1 er et kamera med både sjarm og særpreg. Min erfaring er imidlertid at Leica M sitt største fortrinn er rammesøkeren og den effektive koblingen mot objektivets manuelle fokus. Men X-Pro1 mangler splittbilde i søkeren, noe som gjør at det ikke kan omtales som et rammesøkerkamera. X-Pro1 sine manuelle fokusegenskaper er heller ikke særlig kjapp. Siden X-Pro1 mangler Leica M sine to viktigste fortrinn, fremstår derfor disse to kameraene (ved praktisk fotografering) som forbausende ulike redskaper.

Skråblikk X-Pro1:http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=45416

Dermed er det bare å konstatere at Leica M (fremdeles) er det eneste digitale rammesøkerkameraet (så vidt jeg kjenner til).

Her ser vi tydelig hvor enkelt Leica Monochrome fremstår. Den karakteristiske rammesøkeren sitter i øvre, venstre hjørne og mangler speilreflekskameraenes gummiomramning. Dessverre er det ingen diopterjustering, noe som er en svakhet for oss som bruker lesebriller.

Menyene er enkle og oversiktlige og presentasjonen av gjenværende batterikapasitet og ledig minnebrikkekapasitet er forbildelig. LCD-skjermen er imidlertid kun 2,5 tommer og har i forhold til dagens standard en forbausende lav oppløsning på kun 480k. Dette representerer i og for seg ikke noe problem, men den LCD-skjermen er forunderlig underspesifisert i forhold til kameraets øvrige kvaliteter.

Innstillingshjulet som sitter rundt den (etter min mening) underdimensjonerte fireveisvelgeren kan programmeres til å stille eksponeringskompensasjon direkte. Med blenderringen på objektivet og lukkerringen på toppen av kamerakroppen er dette kameraet - på tross av at det «kun» har manuell fokusering - dermed et av de aller enkleste og aller kjappeste å betjene.