Det er mange fordeler ved å bruke råformat når det gjelder fotografering. En av de er at man har mye mer bildeinformasjon (større dynamikk) i en råfil enn en har i en ferdig generert JPEG fra kameraet. En typisk råfil er enten 12 eller 14 bit, og til sammenligning er en JPEG- fil bare 8 bit, og vi har følgelig flere justeringsmuligheter i en råfil enn vi har i en JPEG. La meg forklare:

Bits & bytes


1 bit er den minste informasjonen en datamaskin kan forstå, og er enten strøm av eller strøm på. Dette beskrives med 0 (null) eller 1, hvor 0 er strøm av, og 1 er strøm på. Setter vi 8 slike bits etter hverandre så har vi muligheten til å lage 256 forskjellige kombinasjoner med 0 eller 1. Setter vi 12 bits etter hverandre kan vi lage 4096 forskjellige kombinasjoner og setter vi 14 bits etter hverandre får vi 16384 kombinasjoner. Utregningen er egentlig veldig enkel; 2 opphøyd i 8’de, 2 opphøyd i 12’te og 2 opphøyd i 14’de.

I praksis betyr dette at en 8 bits bildefil har muligheten til å vise 256 forskjellige gråtoner for hver piksel i hver kanal R, G og B. For lettere å forstå dette vil jeg igjen anbefale å prøve RGB mikseren på http://developer.yahoo.com/yui/examples/slider/slider-rgb.html. Det samme forholdet gjelder 12 og 14 bits råfiler hvor vi da får et toneforløp på henholdsvis 4096 og 16384 forskjellige gråtoner for hver piksel i hver kanal. Jeg håper forklaringen kan hjelpe de som trenger det å forstå ikke bare forskjellene, men også hva som menes når man snakker om bits og toneforløp.

Andre fordeler med råfiler er at hvis man ikke er fornøyd med en justering man har foretatt i en råfil, så kan man ta filen inn i konverteren igjen og fortsette justeringen eller begynne helt på nytt ved å forkaste de forrige justeringene vi gjorde. Det er overhodet ingen tap av kvalitet i råfilen etterhvert som vi justerer den, så det er noe vi ikke trenger bekymre oss for. Justerer man derimot en JPEG og lagrer den for så å åpne og justere den på nytt og deretter lagre så kan vi være helt sikker på at vi har hatt tap av kvalitet i filen.

Når man har foretatt de nødvendige justeringene i en råfil, kan denne lagres til et ønsket format. De mest vanlige formatene er tilgjengelig direkte fra råfilkonverteren, og ønsker man ytterligere formater å lagre til kan man fra råfilkonverteren lagre til psd eller tiff og deretter ta den lagrede filen inn i Photoshop for videre bearbeiding og lagring til nytt ønsket format. Aperture og LightRoom har en litt annen tilnærming siden de er programmer med flere funksjoner. I disse blir råfilen liggende i biblioteket inntil man eksporterer den ut derfra. Man kan da velge å eksportere enten råfilen, tiff, psd, jpeg eller png- format. Merk at hvis man velger å ikke importere råfilene inn i biblioteket i disse to programmene så er det kun informasjon om filene som er i biblioteket. Når man da velger å eksportere en råfil til f.eks. jpeg, så tar Aperture / LightRoom råfilen fra dens plassering, legger til informasjonen om justeringer vi har gjort og lagrer jpeg- filen der vi har angitt. Råfilen blir fortsatt liggende der den var i utgangspunktet og Aperture / LightRoom fortsetter også å vise den med de justeringer vi har gjort.

Råfilformater

De ulike kameraprodusentene har sine egne råfilformater og dermed er det ingenting som er standardisert på dette området. Kameraprodusentene har egne råfilkonvertere som tar kun sine egne formater, og hvis en bruker har to eller flere kameraer fra forskjellig produsent, så vil det si at han eller hun må benytte to eller flere forskjellige råfilkonvertere hvis det er ønskelig å benytte den som produsenten har laget. Unntaket er DNG- formatet, hvilket er en råfilstandard som Adobe har laget med den hensikt å forsøke å få laget et råfilformat som alle kan bruke. Jeg skriver ”forsøke” fordi dette formatet dessverre ikke har blitt mottatt med den entusiasme som Adobe kanskje hadde håpet på. Selv konverterer jeg alle mine råfiler til DNG. Mange har spurt meg om dette og min oppfatning er at mange ikke har satt seg inn i hva DNG- formatet egentlig er. En kort versjon: En DNG- fil er en beholder for råfil og metadata. Man kan konvertere sine proprietære råfiler til DNG, og en DNG- fil inneholder akkurat like mye informasjon som den originale råfilen fra kameraet. En DNG- fil er også mindre i filstørrelse enn den originale råfilen. Hvis man ønsker det kan man i tillegg velge å pakke selve råfilen inn i DNG- filen, og denne kan da trekkes ut hvis man skulle ønske det på et senere tidspunkt. Et minus er at filstørrelsen da vil øke betraktelig.

En av fordelene med å konvertere råfilene til DNG- format er at hvis man benytter en råfilkonverter som skriver såkalte ”sidecar”- filer (XMP- filer som inneholder informasjon om hvilke justeringer som er gjort i en råfil), så kan man velge at denne informasjonen skal skrives inn i DNG- filen. Dermed slipper man å tenke på disse ”sidecar”- filene når man skal kopiere eller flytte råfiler fra en plassering til en annen. Hvis en vanlig råfil blir flyttet til annen plassering uten at ”sidecar”- filen følger med, så vil ikke justeringene som er gjort vises i råfilkonverteren. Man sier normalt at man aldri skal tillate at metadata skrives inn i en råfil siden denne bør være urørt. Dette er helt riktig for ”normale” råfiler, men når det gjelder DNG- filer så spiller det ingen rolle siden DNG formatet, som sagt tidligere, er konstruert til å inneholde både råfilen og metadata.

En annen åpenbar fordel med DNG er at, i motsetning til proprietære råfilformater som kanskje en dag ikke støttes lenger, det er et åpent format og hvem som helst kan få tilgang til kildekoden. Dermed er man mer eller mindre sikret at råfilene skal kunne leses en gang i fremtiden.

Er det så ingen ulemper, eller som jeg liker å kalle det; utfordringer, når det gjelder bruk av råfiler?

Joda, visst er det både ulemper og utfordringer. Den største utfordringen er lagringskapasitet. Råfilene krever mer lagringsplass siden filstørrelsen er mye større enn JPEG. Når man så i tillegg også skal ha backup av alle filene, så sier det seg selv at det vil gjøre store innhugg i den tilgjengelige lagringskapasiteten vi har. Nå er det mange som er flinke til å redusere bildemengden ved å være kritisk til hva som skal beholdes og hva som ikke skal beholdes. Allikevel vil man nok merke at råfilene opptar mye plass på harddiskene vi har tilgjengelig.

Å redigere en råfil krever også mer kunnskap om bildebehandling enn om man lar kameraet generere en mer eller mindre ferdig JPEG som omtrent er klar til bruk i det man overfører den til datamaskinen. I tillegg går det også mer tid til råfilbehandlingen enn om man får ut JPEG fra kameraet. Man må også investere i egnet programvare for å kunne konvertere råfiler hvis man ikke vil bruke den som eventuelt følger med kameraet.

Skulle man komme til et punkt hvor man ønsker å bytte system, så må man investere i ny egnet råfilkonverter siden råfilformatene ikke er de samme.

Råfiler… eller ikke, det er til slutt brukerens eget valg. Jeg vil allikevel anbefale de som ikke har reflektert over dette å prøve råfiler en tid for å se selv hvordan dette passer inn med egen arbeidsflyt, kompetanse vedrørende bildebehandling og struktur både i arbeidsflyt og organisering av råfilene.

La oss gå til neste seksjon og se på justeringene vi kan foreta i en råfil.