Dette bildet klarer på en måte å bringe fram i meg mange av følelsene jeg hadde da det ble tatt, noe jeg sjelden får til med naturopplevelser. Det er en kald februarmorgen (i år) like vest for Mårbu, jeg tror fjellet heter Austre Hettehove. Et annet fjell skygga for sola fra sør, så vi gikk og hutra og prøvde å få igang kroppen. Så ser vi dette fjellet foran oss, bada i sol, det formelig lyste mot oss som et Soria Moria slott. Det er i sånne øyeblikk jeg kjenner meg igjen i Vinjes "det strøymer på meg så eg knapt kan anda", man blir så slått ut av fjellets storhet at man bare står måpende stum tilbake. Vi sanset fjellet med hele kroppen, selv når vi lukket øynene følte vi at dette fjellet var der og at vi nærmet oss det. Og vi sto midt oppe i det og følte oss som verdens lykkeligste mennesker. Slike øyeblikk ville jeg ikke byttet bort for all verdens penger, for meg er de essensen av livet.