De er visuelt kraftfulle selvportrettene dine Sookie.
Om utrykkene er selvopplevde eller ei spiller liten rolle da du fanger betrakteren (meg) i en verden de fleste av oss har opplevd en liten flik av.
Jeg ser en plaget person, full av smerte og sårhet.
Mye denne gang å forholde seg til men synes du balanserer akkurat innenfor.
Mvh Øyvind

Takk Øyvind..

Hei
Et håndgripelig bilde det der

Blir liksom kastet inn i uangripelig kaos, samtidig som det er noe stoisk i ansikt og positur. Sterkt og opplevelsesrikt. Mvh Jon

Etter hvert blitt mange av disse nærgående, selvutleverende bildene dine, Sookie, og all ære for at du i hele tatt har mot nok til å presentere en slik serie. På generelt grunnlag føltes nok uttrykkene sterkest i begynnelsen, kommuniserte mer åpent, direkte til meg enn ulike "gjentagelser" over tid. Kanskje blir det for teatralsk, vet ikke ? Men angst og smerte er krevende, også for den som står på "utsiden"..

Takk for kommentarene alle sammen. Jeg føler et behov for å unnskylde meg når jeg leser hva du skriver Roar, selv om du sikkert ikke mener å fremkalle en. Jeg vet at det kan være krevende, men er ikke livet også? Jeg velger å forsøke å uttrykke noe ekte, det er måten jeg overlever på. Det er nesten ikke et valg engang, selv om opplastningen til foto.no er... Nå har jeg skrevet meg vill føler jeg. Kanskje det sier mer om at jeg sliter med å finne min plass, plass til arbeidene mine, mer enn noe annet?
Mvh.Sookie