Land som ikke liker å bli fotografert

Hva gjør du når du vil fotografere i et land som ikke liker at du gjør det? En reportasje fra Turkmenistan.
Det finnes ingen land som offisielt ikke liker at du fotograferer, samtidig som alle land ønsker at du tar bilder av de vakre tingene, og lar det stygge være.

Forskjellene er stort sett hvilke skritt de tar for å få til det.

Jeg har nylig kommet hjem fra et land som går ganske langt for å passe på at du fotograferer de riktige tingene, med noen pussige og nyttige erfaringer.

En uke i Turkmenistan ga meg møte med vakter, sikkerhetspoliti, fantastiske monumenter og bisarre opplevelser.

Turkmenistan er ikke et land som står langt oppe på lista til så mange glade feriereisende. Det er vanskelig å få visum dit, og det er svært lite turisme. Her er vi allerede ved et eksempel på et land som egentlig ikke er så glad i at du fotograferer. Det er ikke så lett å si nøyaktig hvorfor, men det virker som om landet har et litt schizofrent forhold til nettopp turisme.

Svært mange søkere får avslag på visumsøknaden etter en to måneder lang søknadsprosess. Hvorfor det? Jeg tror det er fordi de egentlig ikke vil at for mange mennesker skal se landet. De som slipper inn blir overvåket hvor enn de går, og man er pålagt å ha med statlig guide når man beveger seg utenfor hovedstanden. Visumet koster fra ca. 100 USD, litt avhengig av nasjonalitet.

Hovedstaden er et utstillingsvindu i marmor med signalbygg over alt, gullende rene gater, brede avenyer og vakter og politi alle steder. Men de har også litt pinlige steder og monumenter, som de kanskje ikke vil ha for mye blest om. Flere turister skaper mer blest, og jeg tror det er det de forsøker å unngå ved å begrense turismen.

Ett slikt monument er Turkmenbashi-moskéen i den forrige presidentens hjemby. Det er en stor og flott moské med mye gull og marmor. Over døra, og øverst i kuppelen på innsiden står det Allah på arabisk. Alt annet som står skrevet er sitater fra den forrige presidentens egen bok, Ruhnama. 9 muslimske land brøt alle diplomatiske forbindelser med Turkmenistan på grunn av det.

Tillatt å fotografere, men
Landet er veldig toppstyrt. Det er et diktatur i ordets rette forstand, der presidenten bestemmer alt, og mange friheter vi tar for gitt er ansett som alvorlig kriminalitet. Jo lengre ned man kommer på rangstigen, jo vanskeligere har man for å ta en avgjørelse, og alle er redde for å gjøre noe galt. Med galt mener jeg ikke ulovlig, men noe som presidenten ikke liker, eller som dine overordnede tror at presidenten ikke liker, eller som deres overordnede tror at presidenten ikke liker. Ja, du ser tegningen.

Det betyr at lokale tjenestemenn alltid vil gjøre det de antar gir dem i minst trøbbel.

Det er stort sett lov å fotografere, men det er ingen som helt vet hva det er lov å fotografere, og da er det ofte tryggere for en vakt å si at det er forbudt, enn å risikere at noen over dem mener noe annet.

Det ga utslag som at jeg for eksempel en dag kunne fotografere uavhengighetsmonumentet, mens jeg få dager senere fikk beskjed om at det var forbudt. Hvorfor skulle det være forbudt å fotografere et flott monument over noe landet er så stolt av? Ingen vet, men noen ble usikker.

Møte med sikkerhetspolitiet
Jeg var i landet blant annet for å overvære nasjonaldagsfeiringen. Jeg var på en gruppetur, for det er omtrent eneste måten man får adgang til landet på. Vi var så heldige å få adgang til flere arrangementer der vi var så godt som de eneste utlendingene, og i hvert fall de eneste turistene.

Det ene arrangementet var et hesteløp, og vi fikk de beste plassene rett foran målgang, og direkte under boksen til presidenten (som var til stede). I løp nr. 6 falt en hest og skadet seg (og tilsynelatende jockeyen), og jeg var raskt på beina for å ta bilde av det som skjedde. Etter få eksponeringer ble jeg fortalt av noen i publikum at det måtte jeg ikke gjøre, så jeg sluttet og satte meg ned.

Jeg hadde lest om et tilsvarende tilfelle på samme arrangement, noen år tidligere, der presidenten selv hadde deltatt, og falt av hesten ved målgang. Den gang ble sikkerhetspolitiet igangsatt for å sikre at alle utlendingene tilstede slettet bildene av hendelsen. Denne gangen var en mye mindre sak, men for å være på den sikre siden, tok jeg det ene minnekortet ut av kameraet og puttet i sokken.

Etter 10-15 minutter kom det to strenge menn i svart dress, med propp i øret, bort til meg og sa at jeg måtte bli med dem. Jeg satte igjen kameraet mitt og ble med vekk fra tribunen til et rom bak, der det var sju strenge menn i dress med propp i øret. Etter at jeg hadde innrømmet å ha tatt bilde av den skadde hesten, gjorde de det veldig tydelig at jeg måtte slette bildene. Med et minnekort i sokken, var det ikke noe stort offer for meg å slette kopiene som var på minnekortet i kameraet, og folka fra sikkerhetspolitiet var fornøyde, og vi fikk til og med se (men ikke fotografere) presidenten forlate området, da det hele var over.

I en slik situasjon begynner man å lure på et par ting:
1) Hvorfor tok det dem et kvarter før de hentet meg?
2) Hva var så galt med å ta bilde av en skadet hest?
3) Hva oppnår de ved å få meg til å slette bildene?

Svaret på det første er antakelig at ingen helt visste hva de skulle gjøre med det, og måtte snakke med noen overordnede som måtte snakke med noen overordnede.

Det andre er det ingen som vet svaret på, men for sikkerhetsskyld, i tilfelle presidenten ikke likte at hans store nasjonaldagsarrangement så mindre fantastisk ut fordi en hest skadet seg, så var det best å få dem slettet. At en hest skader seg er helt vanlig, og burde ikke plage arrangøren.

Svaret på det siste spørsmålet er vel egentlig at de setter landet i et mye dårligere lys ved å gi meg denne historien å fortelle, enn hvis de hadde latt det være, og jeg hadde publisert bildet av hesten.

Vær nøye med hvilke minnekort du bruker
Etter en slik opplevelse blir man naturligvis litt paranoid, og med den kontrollen og overvåkningen som er i landet, visste de selvfølgelig hvem jeg var, hvem jeg reiste med, hvor jeg skulle etterpå, og stort sett hvor jeg var til enhver tid. Kanskje var det derfor jeg ikke fikk fotografere uavhengighetsmonumentet noen dager senere?

Jeg begynte å skifte rundt på minnekortene jeg brukte. Jeg har plass til to minnekort i kameraet, og det ene sto i hele tiden, mens kort nr. 2 ble skiftet på, så jeg ikke skulle ha for mange kompromitterende bilder å miste hvis noen ville sjekke nøye. Jeg hadde ett kort jeg gjerne brukte når jeg var på steder som ikke var så vakre, eller hvis jeg fotograferte i skjul noe jeg antok ikke var lov.

Ofte rekker man ikke å ta ut og gjemme et minnekort når man blir stoppet. Da er det mulig å bare slette bilder fra det ene kortet også. Hvis du heller ikke klarer det i kampens hete er det viktig å huske at bilder som er slettet er egentlig ikke det. Det er bare slettet fra indeksen på kortet, slik at kameraet ikke forstår at dert er der. Men enkel programvare kan gjenopprette dem senere. Men da må du ta ut kortet, og ikke bruke det igjen før du har fått gjenopprettet bildene.

Bildene av den skadde hesten, og noen andre jeg regnet med at de ikke ville like, flyttet jeg senere over på et kryptert område på telefonen min, og slettet fra minnekortet, i tilfelle jeg ble stoppet på flyplassen på vei ut av landet. Jeg ble ikke det, men litt paranoid blir man jo i et slikt land. Jeg kunne ha gjemt unna alle kort jeg brukte som kort nr. 2, men dersom noen undersøkte bagasjen, og fant kort som tydelig var forsøkt gjemt, kunne det skape problemer. Det er derfor normalt lurest, hvis du skal smugle noe av ganske uskyldig karakter, å ikke gjemme det så godt. Da kan det være det overses fordi det ikke vekker mistanke slik det ligger, eller man kan unnskylde seg med at man glemte det.

Når jeg vil ta bilder av forbudte motiver, er det beste trikset mitt å velge elektronisk lukker (lydløst) og kople kameraet til telefonen for å fjernstyre det derfra. Så har jeg kameraet nonsjalant hengende på hofta. Jeg snur meg i den retningen jeg vil for å ta bilde, mens jeg fikler med telefonen. På den måten får jeg tatt bilder i en annen retning enn jeg ser, jeg rører ikke kameraet, og mobilen peker ikke mot det forbudte motivet. Ingen har avslørt det trikset ennå. Det fungerer best med vidvinkel, for du kan ikke komponere bildet veldig nøyaktig på den måten.

Hvilke land gjelder det
I bunn og grunn gjelder det alle land i verden. De mest ekstreme er nok Nord-Korea og Turkmenistan. Chad og Sentralafrikanske republikk er også ganske vanskelige. Men du møter rare regler i alle land. I Storbritannia er det forbudt å fotografere barn i parker (også egne barn). I Frankrike er det copyright på en rekke motiver. For eksempel er det forbudt å fotografere Eiffel-tårnet i mørket fordi noen har copyright på lysinstallasjonen. I London er det mange som har blitt stoppet selv om de har bedrevet normal turistfotografering fordi en eller annen politimann er litt på tuppa. I USA kan du havne på en liste over mulige sexovergripere hvis du tar bilder av kvinner eller barn uten tillatelse.

I kanskje de fleste land er det forbudt å fotografere uniformerte soldater og politibetjenter, så det er best å holde seg unna disse. En del land har også forbud mot å fotografere en del offentlige bygninger som parlamentet, politistasjoner, regjeringsbygninger osv.

Prøv å forstå hvordan de tenker
For å vite hva du kan fotografere, er det lurt å prøve å forstå hvordan vakter og myndigheter tenker

Vi som lever i et relativt åpent og demokratisk land, er vant til at vi kan fotografere stort sett det aller meste. Unntaket er enkelte militære installasjoner. Dette er tydelig skiltet, og aldri noen tvil.

Derfor kan det være greit, før man reiser, å prøve å finne ut litt om dette, så man unngår pinlige feil.

Hvis du er usikker, vær diskret. Blir du stoppet, vær «uskyldig turist» som ikke vet bedre, og aksepter å slette bildet hvis du blir bedt om det. Hvis du da har to minnekort i kameraet, og kan slette bare fra det ene, sikrer du samtidig bildene.

Konsekvenser
Det er sjelden det får alvorlige konsekvenser å ta et bilde av et ulovlig motiv. Normalt blir du bedt om å slette å fotografere det, eller slette bildene du har tatt av det.

Men det kan få konsekvenser for andre enn deg selv. Jeg har for eksempel lovet turoperatøren jeg reiste med å ikke publisere bilder av den skadde hesten, og ikke nevne turoperatør eller reiseleder med navn. Gjør jeg det, og Turkmenske myndigheter ser det, vil det kunne gå ut over turoperatøren, som kanskje senere ikke får adgang til tilsvarende arrangement, eller straffes på annen måte.

I Nord-Korea gjelder mye av det samme. Hvis man publiserer artikler og bilder derfra, etter at man har skriftlig erkjent at man ikke er journalist, kan det gå utover både turoperatør og den lokale guiden fordi disse ikke hindret deg i å ta bildene.

Som du ser, kan disse landene ha en viss makt over deg, selv etter at du har forlatt landet – ikke fordi de kan være noen trussel mot deg personlig, men fordi de kan lage problemer for noen du ønsker alt vel.

Så hvordan kan jeg nå skrive denne artikkelen? Vil ikke det også kunne utsette overnevnte for problemer? Jo, i og for seg, men siden vi er så heldige å bo i et lite land, med et lite språk som ingen i Turkmenistan forstår, går det likevel greit.

(hvis du lurer på hvordan jeg kan være så sikker på det, er det to klare indikasjoner. Jeg jobber som journalist, og fikk likevel visum. De kan med andre ord ikke ha sjekket meg særlig nøye. I Turkmenistan er internett sterkt sensurert. Alle VPN-tjenester er blokkert og det samme er de fleste sosiale medier og internasjonale nyhetsmedier. Unntatt de norske. Jeg hadde fri tilgang til norske nyheter alle steder med internett. Jeg er derfor ganske overbevist om at de ikke overvåker norske medier for negativ omtale, og derfor er det trygt å skrive dette)

Konklusjon
• Sett deg inn i hva du kan fotografere før du reiser til land litt utenom det vanlige.
• Ta bilder, og tøy gjerne grensene, men vær diskret. Hvis du vet det er ulovlig, vær forsiktig og bruk fornuft.
• Ha to minnekort i kameraet så du kan unngå å miste bilder om du blir bedt om å slette dem.
• Ikke utsett andre reisende, guider eller turoperatør for ubehageligheter eller problemer fordi du vil ta et bilde. Det er sjelden verdt det
• Tenk over, når du kommer hjem, hva du kan publisere, og hvor.

Denne artikkelen er på ingen måte noen oppfordring til å bryte loven i land du besøker, men som beskrevet, er det ikke alltid landet selv vet hva som er lovlig eller ikke, og da er det greit å stille forberedt og vite hva man driver med.


Alle bilder er tatt av artikkelforfatteren.
 -
Hovedstaden, Ashgabat, er full av signalbygg i marmor. men selv vanlige bygninger er ganske flotte og helt hvite.
 -
Typisk eksempel på monument i hovedstand. Denne var lov å fotografere første gang, men noen dager senere var det plutselig forbudt.
 -
Med noen små triks er det ganske lett å ta bilde av forbudte bygninger. Her, en parlamentsbygning i Ashgabat.
 -
Det var ikke populært at vi gikk gatelangs. Det var til og med forbudt å gå på baksiden av bygningene. Vi gjorde det likevel, og fant noen barn vi kunne leke med.
 -
Langt ute i ørkenen fant vi dette lille huset. Jeg gjemte blant annet dette bildet på telefonen da jeg skulle ut av landet.
 -
Et bilde fra hesteløpet som jeg fikk lov til å ta. "Please, only take pictures when everything is ok" sa sikkerhetspolitiet til meg.
 -
Gatebilde fra byen Balkanabat
 -
De er glade i presidenten og hester. Eller, presidenten er i hvert fall det.
 -
Noen skal man jo se opp til, eller kanskje se opp for. Her er artikkelforfatteren og president Gurbanguly Berdimuhammedow (Berdi blant "venner")
 -
Monument of happiness. Hit drar man for å gifte seg i Ashgabat.
 -
Det er få spor å finne etter Sovjetunionen, men gamle Lenin står fortsatt på (en relativt stor) sokkel.
 -
Sola går ned over ørkenen og Kopetdag-fjellene

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
stephen b.
Morsom og anderledes artikkel skrevet med vidd og ettertanke...
12.12.2019
Pål M. S.
Flott, Interesant og morsom artikkel, fra en reise til et land som er til de grader annerledes. Gode tips er heller ikke og forakte, og må innrømme artikkelen pirker litt i lysten til å reise til slike land å fotografere...sånn litt for nysgjerrigheten og kanskje være litt smårampete:-)
7.11.2019
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu