Det skjer, enten vi dokumenterer det eller ikke

Vi har intervjuet fredsprisfotograf Hannah Morales fra Filipinene om å jobbe med fredsprisprosjektet og ikke minst hvordan det er å jobbe som fotograf under de forholdene som er i landet under president Duterte.
Hanna Morales er i Norge i forbindelse med fredsprisutdelingen, men har havnet i karantene, og går derfor glipp av seremonien. Til gjengjeld hadde du da tid til å snakke med oss på telefon fra karantenehotellet for å gir oss et innblikk i hennes arbeid og arbeidsforhold i et land som regnes som ett av de farligste for journalister og dokumentarfotografer.

Hannah Morales ønsket alltid å bli fotograf, men hun vokste opp under enkle kår i Manila på Filipinene, og trodde aldri at det ville være mulig for en jente som henne. Ved universitetet fikk hun praksisplass hos European Pressphoto Agency.

-Etter noen måneder ble jeg publisert i The Guardian og andre internasjonale medier, og da forsto jeg at dette gikk an å leve av. Jeg søkte senere på et stipend, og fikk det. Da kunne jeg lage en portefølje og begynne å jobbe med fotografering, forteller Hanna Morales.

Markedet og inntjeningsmulighetene for fotografer i Filipinene er begrenset, så Morales jobber internasjonalt, men fokuserer likevel mye på aktuelle hendelser i hjemlandet. Hun forteller at det er som å drive en liten forretning. Man må skaffe seg et nettverk, og vite hvordan man kommer innpå folk.

Fortell om fredsprisprosjektet
-De sendte meg en epost, og jeg ble helt sjokkert, forteller hun. Jeg kjenner folk som har vært involvert i det tidligere, og var klar over hvilket enormt ansvar det var, og hva fredspris instituttet ønsket å kommunisere.
-At Maria Ressa fikk prisen var svært viktig for meg personlig, og jeg gråt da jeg hørte om det. Hun har tatt mye av støyten for oss, og gjort det mulig for kvinner å jobbe som journalister og fotografer.
Hanna tenker at det ikke engang er sikkert Ressa selv vet hvilken effekt hun har hatt på kvinnelige journalister, men uten henne hadde jobben vår vært nesten umulig. Morales har lagd reportasjer om Ressa tidligere, blant annet for New York Times og Le Monde, men fant det svært utfordrende å finne en måte å formidle den jobben Maria Ressa gjør.

Utfordringen med internett
Tilgangen til internett i Filipinene er relativt begrenset. Det er ett av landene med dårligst utbygd infrastruktur, og der prisene er høyest. De fleste har derfor ikke råd til vanlig internettilgang. Det finnes internettkafeer der du kan putte noen Pesos på en automat, for noen minutters tilgang, men mange kan ikke ta seg råd til det. Facebook Lite er derimot gratis å bruke, så de aller fleste har det som sin eneste kilde. Det gjør kildekritikk umulig, og i en verden full av fake news og internettroll, oppmuntret av landets myndigheter, blir det umulig å vite hva som er sant, hva som er propaganda og hva som er direkte usant. Misinformasjon har blitt så sofistikert i Filipinene at du kan ikke vite hva som er sant. Selv studenter sliter med dette, og mange av dem må lete i søpla etter gamle aviser for å prøve å finne andre kilder. -Som barn drømte jeg om å ha tilgang til et bibliotek, forteller Morales.

-Meta (Facebook) og Silicon Valley prøver å selge oss sin versjon av virkeligheten. Du kan starte et sosialt medium med de beste intensjoner, men likevel ende opp med å gi diktatorer nyttige våpen. Å kjempe mot et organisert system som dette, er jobben Maria Ressa har påtatt seg, og som jeg skulle dokumentere. Men hvordan viser du noe slikt i bilder, spør hun.

Den enkleste måten å finne svaret på det på, er å besøke fredsprisutstillingen.

Morales kom også inn på boka "Book of Veles" av Jonas Bendiksen, som omhandler samme tema. -Det var litt irriterende at den ble avslørt akkurat i høst. Han gjorde en så god jobb at det ble vanskeligere for meg å dekke samme tema, sier hun med et smil.


Kan du si noe generelt om arbeidsforholdene for journalister og fotografer i Filipinene
-Det er svært vanskelig under Duterte, og særlig for kvinner. Det stadige angrep på pressen. De blir kalt «presstitutes», trakassert, angrepet og voldtektsvitser florerer. Hadde det ikke vært for Maria Ressa, ville jeg ikke hatt mot til å gjøre den jobben jeg gjør, men jeg er ikke på langt nær så modig som henne. Hun står opp mot presidenten, selv om han til og med gir henne drapstrusler på TV. Hun blir arrestert og trakassert, men det tar litt fokus bort fra oss andre, så vi kan operere litt tryggere, forteller Hannah nedslått. Under pandemien, da informasjon var viktigere enn noen gang før, stengte de en av de få uavhengige TV-kanalene. Men Maria er ikke redd, og avslører systemene bak de falske nyhetene. Hvis du ikke benytter deg av rettighetene dine, kommer du til å miste dem, sier hun.

-Hvis du ikke benytter deg av rettighetene dine, kommer du til å miste dem – Maria Ressa


Hvilke farer møter du i ditt daglige arbeid?
-Det avhenger av storyen jeg prøver å fortelle. Kanskje fordi jeg var en del i nyhetene tidlig i karrieren, har jeg blitt vant til trusler. Trulser kan komme både fra myndigheter og andre maktpersoner eller selskaper. Noe av problemet er at når myndighetene åpent trakasserer pressen, blir det mye lettere for andre også å gjøre det, og det rammer i særlig grad kvinner. Duterte retter skytset særlig mot sterke kvinner, og da inviterer han samtidig nettroll til å bli med på trakasseringen.

-I Filipinene kan kvinner jobbe, men de bør ikke ha ambisjoner og de bør ikke uttale deg offentlig. Da blir de møtt med en giftig maskulinitet som gjennomsyrer samfunnet.

Hvordan jobber du mentalt med å håndtere frykten, og hvordan roer du deg ned etter en arbeidsdag kanskje fylt med traumer og krevende situasjoner?

-Jeg passer på å jobbe i en situasjon jeg føler jeg kan kontrollere. Jeg omgir meg med et fellesskap av andre journalister, der jeg ikke oppfattes som så sær og annerledes. Det har vært krevende under pandemien, for ofte har vi møttes på byen til en drink eller en dans, men det har ikke vært mulig på lenge. Før pandemien var vennskap og terapi veldig viktig. Under pandemien har mye foregått digitalt hjemmefra, og det gjør at du alltid er litt på jobb. Da er det vanskelig å koble helt ut.
-For meg hjelper det å møte folk som har blitt utsatt for mer enn meg, og håndterte det på en bra måte. Jobben gir meg mening og glede, og det er det avgjørende.

-Så tenker jeg hele tiden at det som skjer, det skjer enten jeg er der og dokumenterer det eller ikke. Så man må alltid spørre seg om man skal se det eller se vekk. Men uansett er det en del av den verdenen vi lever i, og vi er alle en del av den. Jeg har valgt å se.

Hvordan ser framtida ut for pressen på Filipinene?
-Fredsprisen kommer på en svært viktig tid. Det er snart valg, og både datteren til Duterte og sønnen til tidligere diktator Ferdinand Marcos stiller. Valget er derfor helt avgjørende for landets framtid, og jeg håper fredsprisen kan ha en innvirkning på demokratiet vårt.

Jobben Hannah Morales gjør er helt avgjørende for at demokratiet skal overleve. Det er mennesker som henne som har gitt oss den friheten vi i Norge i dag tar for gitt, og det må vi aldri glemme.

 -
Hannah Reyes Morales
© Hannah Reyes Morales for Nobels Fredssenter -
© Hannah Reyes Morales for Nobels Fredssenter
Fra automater rundt omkring i Manila kan folk kjøpe tilgang til noen minutter med internett for én peso
© Hannah Reyes Morales for Nobels Fredssenter -
© Hannah Reyes Morales for Nobels Fredssenter
Portrett av fredsprisvinner Maria Ressa. Manila, november 2021
 -
Fra Fredsprisutstillingen. Bildet viser et kaos av kabler som frakter strøm, telefon, internett og TV-signaler. Det illustrerer problemene med Infrastrukturen
© Hannah Reyes Morales -
© Hannah Reyes Morales
ia Ressa på jobb i Rappler, nettavisen hun har grunnlagt og leder.
© Hannah Reyes Morales for Nobels Fredssenter -
© Hannah Reyes Morales for Nobels Fredssenter
Filippinere er blant dem som tilbringer mest tid på internett i verden

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu