Kristoffer Landsend

Hva kjennetegner deg som fotograf Kristoffer?

-Det synes jeg det er vanskelig å si så mye om. Men jeg er på jakt etter det jeg kaller det "usette", og etter øyeblikk og vinklinger som kan formidle tingenes og menneskenes stillhet. Og har en nokså sterk aversjon mot klisjéer og forskjønnede "glansbilder". Jeg fotograferer nesten bare i svarthvitt, og som regel på film. Vanligvis foretrekker jeg å bruke minimalt av utstyr, og tar flesteparten av bildene med fastoptikk i området 20-50mm. Jeg bruker også gjerne en løs lysmåler for måling av innfallende lys. I det siste har jeg også begynt å bruke mellomformatutstyr, noe jeg finner ytterst tilfredsstillende.

-Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?

Det begynte i 10 års-alderen, med min fars gamle, fascinerende Kodak Vest Pocket B foldekamera. Han kjøpte film, ga meg en grunnleggende innføring i bruken, og slapp meg løs. Jeg var forhekset fra første stund. Raskt ble det imidlertid et nytt og mer moderne kamera, og så gikk jeg etter hvert "gradene", utstyrsmessig.

-Når jeg tenker meg om, startet det antakelig lenge før dette. Å lage bilder handler jo i stor grad om bevissthet omkring det å se, tolke og skape. Min far, som var glad i kunst, prøvde nok å så en tidlig kime til denne interessen. Etter hvert opplevde jeg at kunstbøkene ble mer fascinerende enn eventyrbøkene. Et og annet magisk galleribesøk i tidlig alder sådde nok også noen frø. Å se bilder, og å få dem forklart, gjorde meg nysgjerrig. Det handlet mye om forestilling, fabulering og fantasi, og om det å skape seg indre bilder.

-Etterhvert som jeg fikk taket på de tekniske sidene, var det derfor jakten på et eget uttrykk som kom i sentrum. Jeg syntes de "vanlige" motivene var uendelig kjedelige, og så alltid etter noe annet. Familiebilder ble det ganske lite av. I ettertid har jeg forstått at jeg lette etter noe i motivene som ikke umiddelbart kunne sees. Og jeg slet fælt med å få hull på "byllen" og finne noe jeg kunne kalle mitt eget uttrykk. Lenge ble det ikke annet enn mer eller mindre sære utsnitt av rare motiv.

-Forløsningen kom omkring begynnelsen av 80-tallet. Da begynte jeg å bli oppmerksom på de store, klassiske gatefotografene. Det var generelt ganske lite lesestoff om god fotografi å oppdrive på den tiden, men i hyllene hos Narvesen kunne en i blant finne gull, i form av f.eks. Creative Photography og Photography Annual. I butikken på Høvikodden Kunstsenter hadde de også mange glimrende bøker av kunstfotografer. Inspirasjonen var enorm. Jeg pløyde begjærlig gjennom alt jeg fant av godt stoff. I særklasse vil jeg si at jeg ble inspirert av Magnum-fotografene og mange av deres kolleger, men det var også mange rene kunstfotografer som gjorde dypt og varig inntrykk.

-Da jeg selv ville prøve meg på gatefotografi i Oslo, følte jeg meg likevel svært usikker på settingen. Sjenanse forhindret meg fra å gå nær nok på folk. Jeg hadde overhodet ikke tilstrekkelig trygghet i rollen til å klare å gjøre dette på noen naturlig måte. Det var behov for litt avstand til det alt for nære, norske.

-I 1984 var jeg først i Dublin, og så i Paris. Og som turist er settingen en annen. Her opplevde jeg det som mye enklere å kunne slippe seg løs. Begge steder tilbrakte jeg så mye tid jeg kunne, med å fotografere på gaten. Det ble en fantastisk opplevelse. Jeg hadde med enklest mulig utstyr, en Nikon F2 med en 50mm, oppsøkte steder med mye folk, og ruslet ellers omkring dit intuisjonen tok meg.

-For første gang med kamera opplevde jeg å vandre rundt i den euforiske tilstanden som en i blant kan oppleve, når en føler seg helt ett med det en gjør. En etter en begynte bitene å falle på plass. Dette var fin trening i å "lese" situasjoner i forkant av at de oppsto, og på å prøve å se bildene jeg ville ha, før jeg tok dem. Til tider følte jeg meg nesten som en eneste, stor antenne. Etter disse for meg svært viktige turene opplevde jeg fotografiet som helt fornyet for min del.

-Senere har jeg prøvd å bygge videre på dette vekselspillet mellom det ytre og det indre blikket. Etter hvert stiger årvåkenheten, og en trenger ikke engang noe kamera for å se disse bildene. Bare det å se, med hele sanseapparatet engasjert, er ytterst tilfredsstillende. Jeg har fotografert mye uten kamera!

-Så langt har jeg for min del ikke hatt fotografi som yrke. Jeg kunne si at det er en hobby, men i virkeligheten er det nok mer som en uatskillelig del av livet. Det jeg brenner for, er å fange, eller uttrykke, noe som ikke er der, i hvert fall ikke i noen synlig form - en stemning eller en følelse, en assosiasjon, en metafor - eller rett og slett tingenes eller menneskenes stillhet. Det som løfter en helt vanlig situasjon ut av det dagligdagse. Det sier seg selv at det er vanskelig å leve av noe slikt.

Du har ingen formell utdannelse som fotograf. Tror du dette har gitt deg fordeler som fotograf og eventuelt på hvilken måte?

-Det er sjelden noen fordel å mangle utdannelse, men når det mangler, må en kompensere ved å tilegne seg kunnskap på andre måter. I den grad det kan være noen fordel å mangle fotoutdannelse, handler det kanskje om at en kan nærme seg bildets innhold på en friere og mer ukonvensjonell måte.
Fotoutdannelsen i Norge kunne forresten gjerne inneholdt sterkere kunstfaglige elementer. Jeg tror det ville vært en stor fordel for fotograf-yrket om det ble definert som et kunsthåndverk - og gitt utdanningsmuligheter i henhold til det.

Hva skal til for å bli en dyktig amatørfotograf?

-Det burde være unødvendig å si det, men grunnleggende fototeknikk kan og må enhver fotograf tilegne seg, så tidlig som mulig, og i den grad at det ligger i refleksene når en fotograferer. Det er et absolutt selvbedrag å tro at kamera-automatikken eller Photoshop fikser et bra resultat. Det er utrolig å se hvor mange som mangler forståelse for selv de enkleste ting, som sammenhengen mellom blenderåpning og lukkerhastighet, eller hva som påvirker dybdeskarphet og perspektiv. Dette er imidlertid bare et obligatorisk grunnlag. Når en først har fått det i blodet, kan en fotografere på instinkt, og konsentrere seg om bildets innhold og uttrykk. En vedvarende og overdreven kjæling for fototeknikk og utstyr over lang tid, er et tegn på feil fokus.

-Mest oppsiktsvekkende synes jeg likevel det er å se hvor mange som mangler en grunnleggende bildeforståelse eller bevissthet i forhold til det å se. Det er jo gjennom bevisst bruk av blikket de gode bildene skapes! Det gjelder i alle ledd: betraktning av motivet uten kamera, betraktning gjennom søkeren før bildet tas, og konstant, kritisk betraktning under bildebehandlingen. Ikke minst må også det ferdige bildet underkastes kritisk granskning. Hele veien må en gjøre vurderinger. Og her tenker jeg mer på uttrykksmessige, enn på tekniske vurderinger. Det er også viktig å etablere såpass distanse til det en gjør, at en klarer å se resultatet med nøkterne briller. En god øvelse er å legge det ferdige bildet i skuffen, og granske det på nytt noen måneder senere. Sjansen er stor for at en da ikke vil synes det er like bra - og også for at en forstår hvorfor.

-Hele veien må en spørre seg selv om tingene ville kunne gjøres på andre og bedre måter, og en skal altså ikke være redd for å forkaste det ferdige resultatet. Med et bevisst forhold til det en gjør, enten en lykkes eller mislykkes, kan alt fungere som effektiv læring.

-Når det gjelder bildesynet, trenges det bevisst arbeid over tid, om en skal få fjernet hinnen som i utgangspunktet ligger over øynene og hindrer en i å se klart. Forskjellen på å produsere en pen avbildning - en klisjé - av et motiv, og et sterkt personlig uttrykk av det samme motivet, kan som oftest forklares med denne hinnen.

-Skal en lykkes i å utvikle et personlig uttrykk, bør en ikke skjele for mye til det andre fotografer gjør, og ikke lytte til ubegrunnet ros eller ubegrunnet kritikk. I stedet bør en hente impulser på bredere front, gjerne også langt utenfor fotografiet. Særlig vil jeg hevde at betraktning og forståelse av kunst utvider bildespråket, og fører til at en lærer å betrakte omgivelsene, og egne og andres bilder, med fornyet blikk. Også det å analysere kunst en i utgangspunktet ikke faller pladask for, er en viktig del av arbeidet med å utvide den visuelle horisonten. Har en som ambisjon å ta gode bilder - vesentlige bilder - er en slik dypere, visuell forståelse av stor betydning, etter min oppfatning.

Hvilke ambisjoner har du som fotograf?

-All den tid jeg ikke lever av dette, står jeg fritt til å kunne forfølge mine egne prosjekt, og behøver ikke å forholde meg til andre oppdragsgivere enn meg selv. Derfor handler ambisjonene først og fremst om å videreutvikle og rendyrke mitt eget uttrykk, og om å finne gode prosjekt. Jeg håper at jeg etter hvert også vil kunne bruke mer tid på fotografi.

-Ettersom det er ganske lenge siden sist, har jeg begynt å tenke på å stille ut igjen. Jeg har vært litt omkring med "mappa mi", og har møtt interesse fra enkelte gallerier. Nå om dagen går mesteparten av tiden med til helt andre gjøremål, men når jeg etterhvert er klar, håper jeg å kunne gjennomføre en utstilling.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt?

-Det er ytterst sjelden at jeg holder på sammenhengende med ett prosjekt om gangen. Det blir nok til at jeg går omkring med et par mer eller mindre veldefinerte prosjekt i bakhodet, og så fotograferer når jeg har tid og anledning. Under utvelgelsen og etterbehandlingen av bildene modnes tematikken, og bildene kan settes sammen på mer meningsfylt vis. Ofte gjør jeg supplerende opptak i etterkant. Noen prosjekt blir aldri påbegynt, og enkelte blir jeg aldri ferdig med.

-Skal en sette sammen en utstilling, må en tenke helhet og kvalitet også i det presentasjonsmessige. For min del betyr det kvalitetsutskrift på beste sort arkivbestandig satin-fotopapir, i stort nok format til at en kan betrakte bildet et stykke på avstand, men ikke så stort at det "sprekker" i pikslene. Pr. i dag kan jeg produsere opptil A2+, som jeg synes er ganske passe. Bildene bør harmonere godt innbyrdes i størrelse, montering og innramming. Jeg pleier å skjære til hvit passepartout med 1-1,5 cm klaring inn mot bildekanten, og med bredde på f.eks. 10-15 cm ut til rammekanten, avhengig av bildeformat og rammestørrelse. Så monterer jeg bildene i klipsrammer eller helt enkle, "firkantede" aluminiums- eller trerammer.

-Skal jeg gi et lite tips her, så er det å unngå snarveien med ferdigskjært passepartout. Slike passer ofte dårlig både til bildeformatet og fotopapiret, både i utsnitt og farge. Dessuten er det nesten umulig å få kjøpt ferdigskjært passepartout i nøyaktig samme farge, fra forskjellige leverandører eller partier. Forståelsen av hva som er hvitt, f.eks., er veldig variabel. Må en supplere med ekstra passepartouter fra en annen butikk, vil de garantert være i andre sjatteringer enn dem en har fra før. Slike variasjoner distraherer, og tar seg svært dårlig ut på en utstillingsvegg.

Har du noen fotografer som inspirerer deg?

-Å ja, så mange at det egentlig er vanskelig å ramse opp navn. Kunstfotografer som Man Ray, Ralph Gibson, Diane Arbus, Joel-Peter Witkin, Duane Michaels og Arno Rafael Minkkinen har selvsagt gjort inntrykk.

-Henri Cartier-Bresson inspirerer stort innen gatefotografi og candid-genren, men det gjør også mange andre, som f.eks. Elliott Erwitt, Garry Winogrand, Lee Friedlander, Josef Koudelka, Robert Frank og Martin Parr. Jeg har også mye godt å si om fotografer som Manuel Alvarez Bravo, Shelby Lee Adams og Walker Evans. Mange nevnt, utrolig mange glemt.

-Blant skandinaviske fotografer setter jeg Christer Strömholm og Anders Petersen meget høyt. Dessverre har vi ingen av deres kaliber her i Norge. Men jeg har sans for kunstfotografen Tom Sandbergs bilder. Og for Rune Johansens prosjekt.

Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med, og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?

-Bildet av damene foran Røde Kors' bingolokale på Majorstua i Oslo, ble tatt på slutten av 70-tallet. De hadde ankommet i god tid før lokalet åpnet, og sto nå og ventet utålmodig på at døren skulle låses opp, i en ikke helt engasjert samtale med hverandre. Jeg så situasjonen i et glimt, løftet kameraet opp og knipset i én bevegelse, litt engstelig for at de skulle få øye på meg, og komposisjonen bli ødelagt. Det er ikke min beste eksponering, men bildet har noe over seg som jeg faller for, den dag i dag. I stor forstørrelse gir det et helt annet detaljeringsnivå enn i denne lille nettversjonen. Damen helt til høyre fikk forresten med seg at jeg tok bildet. Hun var ikke helt smørblid over å bli fotografert, men for bildets skyld er jeg glad for at hun så rett inn i kameraet.

Kan du kort beskrive den selvvalgte portfolioen din?

-Jeg valgte å plukke ut en liten miks av gatefotografi, først og fremst. Her er bilder fra Dublin og Paris, samt noen fra Oslo. Selv om jeg også liker å jobbe med portrett og natur, er gatefotografiet en genre som jeg har en særlig lidenskap for.

Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?

-foto.no er en inspirasjon. For det første er det verdifullt å kunne treffe på så mange andre som en har en stor lidenskap til felles med. På grunn av det enorme antallet bilder blir en også veldig fokusert på å se etter det spesielle. Slik sett virker foto.no bevisstgjørende i øvelsen å betrakte bilder. Gjennom bevisst og søkende betraktning er det ingen tvil om at en også kan en bli en bedre fotograf.
I et slikt mylder av inntrykk er det viktig å være bevisst på at en ikke bare oppsøker bilder og fotografer som en i utgangspunktet vet at en liker, eller som ikke utfordrer en. Ved å gå inn i bilder en ikke umiddelbart faller for, kan en også hente impulser som kan bringe en videre.

-Jeg tror imidlertid det er viktig at en tar bildekritikkene på foto.no med en viss klype salt. Mange uttaler seg om teknikk, noen om form, men svært få om innhold. Denne fordelingen mener jeg ofte gjentar seg i bildene også. Opptattheten av tekniske aspekt er stor. Jeg savner mer oppmerksomhet om de innholdsmessige aspektene.

-Likevel er det alltid sunt å høre hva andre synes om det en lager - om ikke for annet, så i alle fall for å unngå å bli forelsket i sin egen antatte fortreffelighet, og for å kunne opparbeide en kritisk distanse til egne bilder. Det å formulere seg om andres bilder bidrar ytterligere til denne bevisstgjøringen, både om bilder generelt, og egne bilder. Her er det et viktig samspill.

-Som kritiker/kommentator mener jeg en bør tilstrebe å gå langt inn i innholdet i det enkelte bilde som på en eller annen måte appellerer til en. Her er nysgjerrighet og empati et stort must. En bør ha en analytisk holdning, og etter hvert også gjerne lese seg opp til noe ballast i forhold til kunsthistorie, slik at en kan gjøre egne vurderinger på et mer solid grunnlag. Da kan bildekritikken på foto.no fungere som et godt verktøy. Det en måtte lære av dette, kan en så omsette til handling i egne bilder. Når en så kommer dithen at analysen av egne bilder skjer før - eller mens - en tar dem, har en kommet et langt stykke på vei. Ikke dermed sagt at en ikke må underkaste det ferdige bildet en grundig analysere også!

Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?

-Ettersom bildekritikk står så sentralt på foto.no, mener jeg nettstedet burde legge ned en betydelig større innsats i å bevisstgjøre brukerne i hva bildekritikk egentlig er. Bildekritikk av god innholdsmessig kvalitet er sjelden vare. Dette er et stort savn, for bortsett fra å se gode bilder, er det knapt noe som kan inspirere så mye som en kvalitativt god bildekritikk. Her har kanskje foto.no sin aller største utfordring.

-Dessuten vil jeg gjerne bruke anledningen til å slå et slag for Bildegalleriet! Her er det mye god fotografi. Mange av de profesjonelle fotografene som er medlemmer, bruker Bildegalleriet når de poster bilder. Det samme gjelder et stort antall fotostudenter, og også en og annen kunstfotograf som i blant kommer innom. Takhøyden for eksperimentell fotografi, og for bilder som utfordrer politisk korrekt glansbilde-estetikk, er også stor her. Derfor er det leit at Bildegalleriet ofte blir forsøkt stemplet som et sted for dårlige bilder og umoden "koseprat" omkring bilder. Jeg vil oppfordre til økt bruk av - og respekt for - Bildegalleriet.

-I praktisk funksjon er kanskje de to galleriene (BG og BK) så like at de kan slås sammen igjen. I vår brukertilpassede tid må vi likevel innse at "alt for alle"-tankegangen kanskje ikke fungerer like godt som før. Jeg har tidligere foreslått at foto.no burde innføre et tydeligere community-preg. Medlemmene bør kunne opprette og drifte egne interessegrupper innen fotografi, gjerne med egne, delte bildegalleri, artikler/blogger og diskusjonsfora. Slike grupper burde kunne være både åpne og lukkede. Åpne, for alle grupper av generell interesse, og lukket, for dem som f.eks. planlegger utstilling eller bokutgivelse sammen. Kanskje kunne en med slik ny funksjonalitet etterhvert også trekke flere profesjonelle fotografer til foto.no.

-Det lar seg fint gjøre å åpne for dette, og samtidig beholde både et stort fellesgalleri og et felles diskusjonsforum.

-Det bør bli bedre funksjoner for tagging av bilder, og bilderelaterte søk. I dag kan en f.eks. ikke søke på innholdet i bildekommentarer. Bildeanbefalinger bør følge bildene så lenge de ligger her, med begrunnelser for anbefalingene og navnet på dem som anbefalte. Jeg savner også muligheten til å bokmerke artikler og saker, slik en kan bokmerke bilder og diskusjoner. Sist, men ikke minst, mangler fortsatt et nyhetsarkiv for søk og gjenfinning av gamle saker. Mange av dem forsvinner ut i et tomt hull når de har nådd bunnen av forsiden.

-Med en modernisering som inkluderer økt brukerfunksjonalitet, tror jeg foto.no vil kunne leve et langt og godt liv, dekke flere behov enn i dag, og øke både medlemsmassen og inntektene.