Statisk venterom

Det er mye godt - veldig mye godt - å si om prosjektet og utstillingen "Venterom" som idé, men min forventning om å få se godt dokumentarfotografi om et så viktig tema er fortsatt uforløst.
Forventningen min var i høyeste grad til stede da jeg gikk for å se utstillingen ”Venterom” av Linda Bournane Engelberth på Nobels Fredsenter. Under dok09 tidligere i vinter jeg ble imponert over den unge fotografens engasjerte, artikulerte og overbevisende kunnskap om temaet hun jobbet med, og i det som da (februar 09) fortonet seg som et prosjekt i arbeid og dermed noe uferdig, så jeg også absolutt anslag til både viktig og godt dokumentarfotografi.

Og selv om det er mye godt - veldig mye godt - å si om prosjektet og utstillingen som konsept, er imidlertid min forventning om å få se godt dokumentarfotografi om et så viktig tema, fortsatt uforløst.

Wim Wenders legendariske, poetiske film ”Lidenskapens vinger” (Der Himmel über Berlin) fra 1987 er en historie om engler som våker over menneskene i Berlin. Fra sin skueplass i himmelen ser englene alle de jordiske menneskenes tristesser, men uten å kunne gripe inn og endre på deres skjebne. Englenes eneste mulige påvirkning på menneskenes liv, er gjennom å gi dem livsmot. Det finnes flere måter å gi livsmot til andre mennesker på. Én av de viktigste handler om å se. Se mennesker. Og det er her Linda Bournane Engelberth går i Wim Wenders englespor når hun har tatt kamera fatt for å dokumentere hverdagen blant norske asylsøkere.

Fotografen forteller selv til foto.no at hun har ønsket å formidle den usigelige kjedsomheten og fargeløsheten som preger asylsøkernes liv rundt om på norske mottak. I tillegg til å vise publikum hvordan asylsøkere i Norge tilbringer ventetiden, ønsker fotograf Bournane Engelberth også å påvirke ansvarlige myndigheter i forhold til vilkårene for asylsøkere i norske mottak. Om noe kan gi våre asylsøkere økt livsmot, er det for det første å gi dem anerkjennelse gjennom at de i sin situasjon blir sett. Dernest er det å påvirke og forbedre de politisk gitte forutsetningene for å lykkes med å etablere et nytt liv, realisere en ny fremtid. Utstillingen ”Venterom” sikter på begge disse målskivene.

Bournane Engelberth har en humanpolitisk agenda i sitt prosjekt som er vanskelig å se bort fra. Motivasjonen for å gjøre prosjektet har også vært å bli bedre kjent med menneskene bak den anonyme merkelappen ”asylsøker”, og bruke mer tid på å komme innpå historiene deres, enn det en fotojournalist har muligheten til i det daglige. Støtten fra Fritt Ord har gjort det mulig for Bournane Engelberth å smette utenfor denne tidsklemmen.

Tidshjelp til tross, - i mine øyne er hun ikke helt i havn med sitt prosjekt. For selv om utstillingen som et helhetlig konsept, basert på bilder og tekst i samspill, fungerer og tjener et mer enn godt nok formål i forhold til å forsvare et utstillingsareal på senteret, er den visuelle og fotografiske leveransen likefullt haltende. Som en annen dokumentarfotograf, som så utstillingen så presist uttrykte det, da jeg med stadig optimisme jaktet på oppturen blant bildene til Bournane Engelberth : - Det er mange gode anslag, men de forblir uforløste. Og det er denne utstillingens treben i et nøtteskall. Den er uforløst rent fotografisk sett. Og det er synd – for dette er en så viktig utstilling, og den hadde fortjent et fullendt fotografisk produkt.

Bournane Engelberth sier om bildene sine, at hun har søkt det rene, enkle uttrykket for å forsterke stemningen av håpløshetens stillstand og kjedsomhet som hun opplever preger situasjonen til de som oppholder seg på norske asylmottak. Jeg skjønner denne intensjonen, men når det fotografiske resultatet som helhet preges av ofte statiske, innimellom intetsigende og ofte retningsløse bilder, forsvinner den gode intensjonen. Når rene flater blir til kjedelige, statiske utsnitt og ufullendte komposisjoner, er ikke en god teoretisk overbygning godt nok.

Når et bilde rent motiv– og komposisjonsmessig er godt nok, er jeg blant dem som villig ser bort fra eventuelle tekniske grøftekanter. Men når mangelfull teknikk ødelegger et potensielt godt bilde, er det vanskelig å overse. I utstillingen ”Venterom” er dette tilfellet med flere av bildene. En viktig del av prosjektets mål var å komme nærmere, tett på, menneskene. Men om Bournane Engelberth har gått nært med kamera, er det få av bildene som formidler den intime tettheten med objektet som jeg hadde forventet. Nært i meter er ikke alltid nært i sjel. Det er blant annet dette gjenkjennelige, smått usikre smilet hos mange av dem som er i fotografens fokus, som gjør at jeg får inntrykk av at de poserer for fotografen, og som gjør at jeg ikke kjenner nerven og intensiteten i møtet som fotografen sier hun har søkt. Møtene kommer ikke gjennom kamera, - de treffer meg ikke.

Nært i sjel behøver ikke alltid for en fotograf å bety mye tid i utstrekning. Noen ganger kan et lite øyeblikk være nok. Uansett mengde tid som Bournane Engelberth har brukt for å komme innpå sine objekter, har den ikke gitt den nærhet i bildene som jeg hadde forventet. For meg blir det et savn og en svakhet ved utstillingen. For å løfte enkeltskjebner fra det anonyme massebegrepet ”asylsøker” trengs denne nærheten. Vi må bli revet med av de ansiktene vi møter. De må møtes oss med et sjelelig smell, på en eller annen måte. Og når den nærheten ikke er der, når det ikke smeller i sjela mi i mitt møte med asylsøkernes blikk, mislykkes prosjektet fotografisk sett for meg.

Famlende utsnitt og tildels sprikende komposisjoner er et annet visuelt myrhull denne utstillingen sitter fast i, som også forringer helhetsinntrykket. Igjen er dette så synd, fordi jeg så gjerne vil la meg overbevise om at Bournane Engelberth både kan og vet bedre. Jeg har lyst til å la meg overbevise – derfor har jeg også sett utstillingen ikke mindre enn tre ganger - uten å bli overbevist. Jeg får inntrykk av at fotografen underveis har søkt og undersøkt sin visuelle signatur uten å helt kare å finne hva den skal være. Mens noen av bildene ligger i det klassiske reportasjefotografiet, balanserer andre mot det mer subjektive, abstrakte kunstfotoet hvor tolkningsrommet er videre og mangetydig. Denne sjangerfusjonen hadde jeg villig latt meg forføre av om motivene, komposisjonen og teknikken til sammen holdt mål og dramaturgien hadde hatt retning. Men når famlende utsnitt, uskarphet, feileksponering og komposisjoner på kræsjkurs er et gjennomgangstema, uteblir forførelsen. Jeg blir ikke kjent med menneskene foran fotografens kamera, og jeg blir heller ikke helt klok på fotografens blikk bak det samme kamera. Hva er det hun har sett etter og har latt oss ville se?

Med solid fagfotografisk utdanning må jeg gå ut fra at Bournane Engelberth vet hva som skiller et godt bilde fra et ikke godt bilde, ikke minst i forhold til det tekniske. Jeg er derfor undrende i forhold til faktorene som har kunnet påvirket det endelige resultatet. Mulig kan leveransepresset tidsmessig være en slik faktor. I så tilfelle er det forståelig at kompromisser er gjort, men når de ender opp med å totalt sett forringe et i utgangspunktet så godt og viktig prosjekt, er det likevel ikke en forklaring som kompenserer for det uforløste i denne utstillingen.

Det er for meg to bilder i denne utstillingen som peker i retning av hva den som helhet kunne ha vært. I disse bildene er det kontakt med portrettobjektene, de "kommer gjennom kamera, sammen med komposisjon og teknikk som er (sånn nogenlunde) i balanse. Da kjenner jeg nærheten. De veiledende tekstene som både kontekstualiserer og forklarer hvert enkelt bilde, bidrar også til at jeg får noe ut av å se utstillingen,- jeg får vite, jeg ser, og jeg kan tilegne meg noe kunnskap om denne gruppen. Men kjent med enkeltmenneskene i denne utstillingen føler jeg ikke at jeg blir. De forblir (nyttig og opplysende) statistikk og fakta i form av bokstaver mer enn i form av bilder jeg legger meg på minnet.

Nå er det sånn i vår tid, at om ikke så veldig lenge er det aller meste veldig fort glemt. Derfor er utstillingen ”Venterom” et viktig prosjekt. Asylsøkernes vilkår – og årsakene til at titalls tusener av dem ender opp som usynlig statistikk i statlige venterom, har vi med en bofast adresse ikke lov til å glemme. Vi har en plikt til å huske. Derfor er det også så synd for prosjektet, at de fleste av menneskene som Linda Bournane Engelberth har villet at jeg skulle møte for å huske dette viktige, er glemt nesten allerede før jeg går ut døra på Nobels Fredssenter.

Et uforløst fotografisk resultat kan ikke gjøres godt ved et oppriktig godt villet formål. Likevel er utgangspunktet hos Linda Bournane Engelberth så godt, og prosjektet hun har drevet frem gjennom sine eksponeringer så viktig, at jeg løfter heiaropsviljen et ekstra hakk og lar min uforløste forventning komme hennes kommende utstillingsprosjekter til gode.
LInda Bournane Engelberth - Fra utstillingen
Fra utstillingen "Venterom"
LInda Bournane Engelberth
LInda Bournane Engelberth - Fra utstillingen
Fra utstillingen "Venterom"
LInda Bournane Engelberth
LInda Bournane Engelberth - Fra utstillingen
Fra utstillingen "Venterom"
LInda Bournane Engelberth
LInda Bournane Engelberth - Fra utstillingen
Fra utstillingen "Venterom"
LInda Bournane Engelberth

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu