Skrevet av Nina ToftDocumenta holdes med fem års intervaller hvor dette er den 12te i rekken. Til hver Documenta velges en ny kurator som legger rammeverket for utstillingskonseptet og velger kunstnere og verk til utstillingen. I år er kuratoren Roger M. Buergel kunstnerisk leder med kunsthistoriker Ruth Noak som medkurator. En av deres målsetninger har vært at utstillingen skal inneholde arbeider fra flest mulig ulike regioner i verden, som ikke skal presenteres etter hverandre på rekke, men i forhold til og i dialog med hverandre.
For å igangsette en slik utveksling har de lagt fram flere spørsmål til kunsten og dets publikum; Kan menneskeheten kjenne igjen en felles horisont bortenfor alle ulikeheter? Er kunsten mediet for denne kunnskapen? Kan kunsten hjelpe oss å komme inn i kjernen av det som er essensielt i livet? Disse spørsmålene og flere til er videre formulert i tre ledemotiver som kan gi oss retning gjennom utstillingen.
Video tar tid
Documenta11 i 2002 ble omtalt for sin overvekt av video og filmiske arbeider, mange med ulike former for dokumentarisk preg og med politisk og sosialt innhold. Årets Documenta har ikke like tungt fokus på video, men det finnes en god del videoarbeider blant alle andre uttrykksformer i de ulike visningsarenaene.
Video tar tid. I motsetning til fotografiet er lesningstiden forutbestemt og nettopp denne utstrekningen i tid kan gi det en form for usynelighet når det vises i konteksten av en billedkunstutstilling. Andre uttrykksformer krever selvfølgelig også tid, men mens f. eks et maleri også kan leses synkront i sin helhet, krever video ofte en diakron lesemåte. Spesielt i en gigantisk utstilling som Documenta hvor en tilsynelatende uendelig mengde verk skal sees, kan mange betraktere føle at de ikke har den tiden som trengs til å involvere seg med videoarbeider på en seriøs måte.
Selvstendighet og avhengighet i et massemedialt samfunn
Når jeg satt å betraktet videoarbeidet Lovely Andrea av tyske Hito Steyerl svarte jeg på spørsmål fra en medpublikummer om jeg hadde sett alle verkene i denne etasjen, at nei jeg hadde kun satt meg ned med dette videoarbeidet foreløpig, det tok sin tid. Å, du ser hele videoen? kom det overrasket til svar, hvorpå vedkommende etter fem minutter fortsatte videre til neste rom. For at en publikummer skal finne roen og tålmodigheten for å tilbringe 45 minutter med et verk i en slik sammenheng som Documenta, må forholdene være lagt til rette og det var ikke tilfelle med Lovely Andrea. Videoen vises i øverste etasje i Fridericianum-museet projisert på vegg under et takvindu. Vi betraktere kan slå oss ned på en av stolene til kinesiske Ai Weiwei som står plassert i buede rader vent mot projeksjonen. Dette er et gjennomgangsrom med balkong med utsyn til etasjen under hvor det forøvrig kontinuerlig holdes danse-performance i Trisha Browns utstilling og store menneskemengder samles. Dette gjør det vanskelig å høre dialogen i dette dokumentariske verket basert hovedsakelig på intervjuer, - for de som kan japansk. For de av oss som ikke forstår japansk, er vi henvist til undertekstene på engelsk som stadig gjemmer seg bak balkongrekkverket og man blir derfor sittende å strekke hals eller bøye seg får å få med seg hva som blir sagt, som er absolutt avgjørende for forståelsen av verket. Har man imidlertid tålmodighet til å se bort fra alle disse forstyrrende elementene og sette seg ned med denne videoen, kan man få et innblikk i en verden man kanskje verken før eller senere vil få muligheten til.
http://www.documenta12.de/geschichte0.html?&L=1
Documenta12
Kassel, Tyskland
16/06-23/09 2007
For å igangsette en slik utveksling har de lagt fram flere spørsmål til kunsten og dets publikum; Kan menneskeheten kjenne igjen en felles horisont bortenfor alle ulikeheter? Er kunsten mediet for denne kunnskapen? Kan kunsten hjelpe oss å komme inn i kjernen av det som er essensielt i livet? Disse spørsmålene og flere til er videre formulert i tre ledemotiver som kan gi oss retning gjennom utstillingen.
Video tar tid
Documenta11 i 2002 ble omtalt for sin overvekt av video og filmiske arbeider, mange med ulike former for dokumentarisk preg og med politisk og sosialt innhold. Årets Documenta har ikke like tungt fokus på video, men det finnes en god del videoarbeider blant alle andre uttrykksformer i de ulike visningsarenaene.
Video tar tid. I motsetning til fotografiet er lesningstiden forutbestemt og nettopp denne utstrekningen i tid kan gi det en form for usynelighet når det vises i konteksten av en billedkunstutstilling. Andre uttrykksformer krever selvfølgelig også tid, men mens f. eks et maleri også kan leses synkront i sin helhet, krever video ofte en diakron lesemåte. Spesielt i en gigantisk utstilling som Documenta hvor en tilsynelatende uendelig mengde verk skal sees, kan mange betraktere føle at de ikke har den tiden som trengs til å involvere seg med videoarbeider på en seriøs måte.
Selvstendighet og avhengighet i et massemedialt samfunn
Når jeg satt å betraktet videoarbeidet Lovely Andrea av tyske Hito Steyerl svarte jeg på spørsmål fra en medpublikummer om jeg hadde sett alle verkene i denne etasjen, at nei jeg hadde kun satt meg ned med dette videoarbeidet foreløpig, det tok sin tid. Å, du ser hele videoen? kom det overrasket til svar, hvorpå vedkommende etter fem minutter fortsatte videre til neste rom. For at en publikummer skal finne roen og tålmodigheten for å tilbringe 45 minutter med et verk i en slik sammenheng som Documenta, må forholdene være lagt til rette og det var ikke tilfelle med Lovely Andrea. Videoen vises i øverste etasje i Fridericianum-museet projisert på vegg under et takvindu. Vi betraktere kan slå oss ned på en av stolene til kinesiske Ai Weiwei som står plassert i buede rader vent mot projeksjonen. Dette er et gjennomgangsrom med balkong med utsyn til etasjen under hvor det forøvrig kontinuerlig holdes danse-performance i Trisha Browns utstilling og store menneskemengder samles. Dette gjør det vanskelig å høre dialogen i dette dokumentariske verket basert hovedsakelig på intervjuer, - for de som kan japansk. For de av oss som ikke forstår japansk, er vi henvist til undertekstene på engelsk som stadig gjemmer seg bak balkongrekkverket og man blir derfor sittende å strekke hals eller bøye seg får å få med seg hva som blir sagt, som er absolutt avgjørende for forståelsen av verket. Har man imidlertid tålmodighet til å se bort fra alle disse forstyrrende elementene og sette seg ned med denne videoen, kan man få et innblikk i en verden man kanskje verken før eller senere vil få muligheten til.
http://www.documenta12.de/geschichte0.html?&L=1
Documenta12
Kassel, Tyskland
16/06-23/09 2007
Fredericianum Museum
Nina Toft
Relaterte artikler: